Er karakterer personopplysninger?
Karakterer er personopplysninger. De identifiserer enkeltpersoner og avslører prestasjoner og evner. Behandling og lagring krever derfor samsvar med personvernlovgivningen (GDPR/personopplysningsloven). Dette innebærer bl.a. begrunnelse for behandling, sikker lagring, begrensninger i tilgang, og informasjon til den registrerte. Feilhåndtering og sletting av data må også ivaretas. Spesifikke regler kan gjelde avhengig av kontekst, som alder og utdanningsnivå.
Er karakterer personopplysninger?
Huff, dette med personopplysninger og karakterer… Jeg ble helt forvirra sist jeg prøvde å skjønne det. Var det i fjor høst, eller var det våren 2022? Uansett, jeg tenkte det handlet om GDPR-regler.
Karakterene mine fra videregående, for eksempel… de er jo mine. Skolekarakterer på vitnemålet fra den gang jeg gikk på Kongsberg videregående, de er jo registrert med navn og fødselsdato. Det er jo meg, liksom! Det føles jo som personopplysninger.
Jeg husker en gang jeg søkte jobb, de ville ha karakterutskrift. Litt ekkelt. Jeg lurte på hvor lenge de kunne lagre dem, og hva de brukte dem til. Ingen grei forklaring fikk jeg.
Så ja, jeg tror karakterer må regnes som personopplysninger. Det virker rimelig åpenbart, egentlig. Men det er kanskje noen unntak? Jeg er ikke helt sikker, dette er jo et komplisert område.
Er karakterer personfølsomme opplysninger?
Ja. Ferdig.
- Karakterer = sensitiv info. Tenk på det. Avslører jo hvor flink du er. Eller ikke flink.
- Husker karakterkortet mitt fra ungdomsskolen. Flaut! Matte… stryk. Ikke si det til noen.
- Navn + fødselsdato + karakterer = kan finne ut hvem du er. Litt skummelt egentlig.
- Personvern er viktig! Må passe på sånt. Mamma maser alltid om det.
Jeg fikk forresten 5 i gym. Bestefaren min var gym-lærer. Bare så det er sagt. Han var streng! Men rettferdig. Tror jeg. Han ga meg alltid ros for spensten min. Husker en gang jeg… nei, det er en annen historie. Uansett. Karakterer er private greier.
Er karakterer personfølsomme opplysninger?
Ja, karakterer er personfølsomme opplysninger.
Husker den gangen i niende på ungdomsskolen, Rasta ungdomsskole, type 2003 kanskje? Fikk igjen matteprøven. Stirret på den feite 2-eren. Panikk! Mamma kom til å drepe meg. Hun hadde så høye forventninger, alltid mast om karakterer.
Hjertet hamret i brystet. Lukta av svette og gammel gymsal blandet seg med lukta av angst. Tenkte: hvordan skal jeg klare å fikse dette? Måtte jo ha bedre karakterer for å komme inn på allmenn.
Etterpå rota jeg rundt i sekken etter tyggis, fant bare smuler. Typisk.
- Matte: Evig problem.
- Mamma: Frykt.
- Fremtid: Uviss.
Senere snakket jeg med læreren, fru Andersen. Hun sa jeg burde jobbe mer med brøk. Brøk! Hater brøk.
Det verste var ikke bare selve karakteren, men følelsen av å skuffe mamma. Det naget meg lenge. Husker at jeg satt oppe hele den kvelden og øvde på matte, men det hjalp liksom ikke. Hver gang jeg så et tall, tenkte jeg bare på den 2-eren. Det var en skikkelig drittfølelse.
Følte meg som en komplett idiot.
Gi tilbakemelding på svaret:
Takk for tilbakemeldingen din! Din mening er viktig for oss og hjelper oss med å forbedre svarene i fremtiden.