Hvordan vet jeg at vannet går?

Å, det der med vannavgang… jeg husker det så godt! Det er jo noe man lurer på, ikke sant? Hvordan vet man egentlig at det er vannet som går, og ikke bare… tja, litt ufrivillig lekkasje? Jeg mener, man har jo hørt historier, om damer som trodde det var vannet, men så var det liksom… ikke det. Litt pinlig, kan man tenke seg.

For meg var det ingen tvil. Plutselig, midt i en handletur (av alle ting!), kjente jeg det – et plopp, nesten som en liten ballong som sprakk inni meg, og så… ja, da bare rant det. Ikke litt sånn smålekkasje, altså, men en skikkelig foss! Jeg tror jeg stoppet midt i butikken med handlekurven og bare stirret ned. “Oi,” tenkte jeg. “Dette er det nok ingen tvil om.” Det føltes… varmt, og litt… rart. Ikke akkurat vondt, bare… annerledes. Helt ulikt alt jeg hadde opplevd før.

Sånn, det var min historie. Men jeg vet jo at det ikke alltid er like dramatisk. Noen ganger lekker det bare litt, og det kan jo gjøre det litt vanskeligere å være sikker. Jeg har hørt at det kan være lurt å bruke et bind for å se hva slags farge det er, og om det lukter noe spesielt. Fostervann skal visstnok være klart og luktfritt, eller kanskje litt søtlig. (Ikke at jeg gikk rundt og snuste på det, altså!) Og hvis du er usikker, er det jo bare å ringe jordmor! De har jo hørt alt før, og de vet hva de skal gjøre. Det er jo det de er der for! Husker jeg leste et sted at omtrent 10-15% av fødsler starter med vannavgang, men det er jo bare et tall. Min erfaring er i hvert fall at det kan skje når som helst, og hvor som helst! Så det er lurt å være litt forberedt, selv om man aldri helt vet hva man kan forvente. Det er vel det som er så spennende (og skremmende!) med å bli mamma, eller hva?