Hva bør en femåring kunne?

Fem år. Tenk det, fem hele år! Hvor blir tiden av? Jeg husker jo fortsatt da mini var en liten bylt i armene mine, og nå… Nå løper han rundt og babler i vei om alt og ingenting. Tegner de rareste strekmenn, med liksom-fingre og tær, og øyne som stirrer rett på deg. Det er jo rene kunstverk i mine øyne, selvfølgelig! Hvem andre ser vel den skjulte dybden i en lilla sol og et grønt tre?

Han prøver så hardt å skrive navnet sitt også. "M-A-… eh…" Så kommer han bort til meg med blyanten klemt fast i den lille neven, blikket fullt av forventning. "Mamma, er det riktig?" Og selv om det kanskje bare er en krusedull eller to, sier jeg alltid "Så flink du er!" For det er han jo. Han prøver jo så godt!

Selvfølgelig, det hender jo at det skjer et lite uhell i ny og ne. Som den gangen i barnehagen… Han var så stolt over å ha kledd på seg helt selv. Genser bak-frem, skoene på feil fot, og buksa… vel, la oss bare si at den var litt skeiv. Men det glimtet i øynene hans, den følelsen av mestring! Hvem bryr seg vel om en litt skeiv bukse da? Det er jo det indre som teller, ikke sant? Og det indre til en femåring er fylt med så mye undring og glede.

Jeg leste en plass at femåringer skal kunne telle til ti, kjenne igjen noen bokstaver, og kanskje til og med klare å hoppe på ett ben. Men ærlig talt? Jeg tror ikke det er så viktig. Det viktigste er vel at de er nysgjerrige, at de har lyst til å lære, og at de føler seg elsket. Er det ikke det som virkelig teller? Å se verden gjennom øynene til en femåring, det er ren magi. Og jeg er så uendelig takknemlig for at jeg får være med på reisen.