Hva er målet med lek?

Lek… hva er egentlig målet? Er det ikke bare… lek? Jeg mener, tenk på det. Barn trenger å leke, ikke sant? Det er som pusting, nesten. Som mat. Husker du da du var liten? Jeg husker timevis med lek i hagen, med pinne-sverd og kongler som skatter. Ingen mål, ingen planer, bare ren, uforfalsket glede. Og hva lærte jeg? Alt! Jeg lærte å forhandle med "fienden" (broren min, selvfølgelig!), å bygge festninger (som stort sett alltid raste sammen...), å lage historier, å drømme...

Det sies jo at lek utvikler språk, sosiale ferdigheter, kreativitet og sånt. Og det stemmer sikkert. Men… må alt ha et mål? Må vi analysere og dissekere alt barna gjør? Jeg leste et sted at… nei, hva var det nå igjen? Noe med at barn som leker mye, gjør det bedre på skolen senere. Kanskje det. Men er det derfor de skal leke? For å få gode karakterer? Det føles litt… feil, synes jeg. Litt trist, nesten.

Som om man prøver å presse all magien ut av noe vakkert og spontant. Som å prøve å fange en sommerfugl og sette den i en glassmonter. Den mister jo liksom… gløden. Friheten.

La barna leke fritt! La dem utforske, oppdage, rote, tulle og tøyse. La fantasien få fritt spillerom. Det er da de virkelig blomstrer. Tenk på et lite barn som bygger et sandslott. De planlegger ikke, de bare… bygger. Og plutselig har de skapt noe fantastisk, noe unikt. Noe som bare eksisterer i det øyeblikket. Det er magi, det! Og den magien, den må vi beskytte. Ikke sant?