Hva er preteritum enkelt forklart?

Preteritum, eller fortid, altså… det handler jo om ting som har skjedd. Ferdig liksom. Tenk på det, alt som er over og gjort. Husker du den gangen du lærte å sykle? Skrubbsår på knærne, den følelsen av usikkerhet, og så – plutselig – balanse! Syklet. Fortid. Preteritum. Det er så rart å tenke på hvordan språket fanger opp tiden, ikke sant?

Det er jo disse endelsene da, -et, -te, -de, og -dde. Snakket, som i “jeg snakket med henne i går”. Spiste, som i den digre pizzaen jeg spiste forrige helg, oi, den var god! Eller lekte, minnes du hvordan det var å leke gjemsel i skumringen? Alle disse små ordene, de bærer jo med seg minner, små glimt av fortiden.

Det er jo forskjell på å snakke (nåtid) og å ha snakket (preteritum), ikke sant? Framtiden, den ligger der fremme et sted, “jeg vil snakke med henne i morgen”, men preteritum… det er forankret. Avsluttet. Som et punktum i en setning. Eller kanskje mer som et utropstegn! Noen ganger føles fortiden så levende, så nærværende, selv om den liksom er… forbi.

Jeg leste et sted at barn ofte bruker preteritum feil, kanskje de sier “jeg spiste is i går” men mener “jeg vil spise is i dag!” Det er jo litt søtt, da. De har ikke helt fått taket på tidens gang enda. Men vi voksne, vi vet jo hvor viktig det er å skille mellom nåtid, fortid og framtid. Preteritum hjelper oss med det. Det gir fortiden en stemme. En fortelling. Vår fortelling.

#Preteritum #Tid #Verb