Hvordan bøyer man etre?

Å, être, det franske verbet for å være... Huff, jeg husker fortsatt hvor forferdelig det føltes i begynnelsen! Alle de irregulære formene, liksom, de bare danset en frustrerende tango i hodet mitt. Je suis, tu es, il est… det satt liksom fast i halsen, vet du? Jeg skrev dem ned hundre ganger, sikkert, på lapper, i margen av bøker, til og med på servietter på kaféer. (Ja, jeg var den studenten.)

Husker du den følelsen? Den totale forvirringen når ingenting gir mening? Jeg ville liksom bare gi opp, kaste franskboken ut av vinduet og vende tilbake til tryggheten til norsk grammatikk. Men så, sakte men sikkert... klikk! Noe falt på plass. En liten aha-opplevelse, som et lite lysglimt i mørket. Plutselig satt nous sommes der, fint og pent, sammen med resten av gjengen.

Og vet du hva? Det er så utrolig tilfredsstillende! Å kunne bruke être korrekt, å kjenne den subtile forskjellen mellom je suis og j'étais, det gir en enorm følelse av mestring. Det er liksom… jeg vet ikke… en liten seier over en tidligere språkbarriere. Som å bestige et fjell, og se den fantastiske utsikten fra toppen! Jeg husker en gang jeg var i Paris, og jeg bestilte kaffe på perfekt fransk. Baristaen smilte, og jeg følte meg, wow, så stolt! Det var helt magisk.

Jeg tror mange sliter med å huske alle formene, men ikke gi opp! Det er som med alt annet - øvelse, øvelse, øvelse. Lag setninger, snakk med deg selv, finn en språklærer, eller bare… omgås franskspråklige. Det finnes jo massevis av ressurser der ute, apper og nettsteder, så finn det som passer deg. Det er verdt det, lover jeg. Den følelsen, den er ubeskrivelig. Og bare tenk, etterhvert blir det helt naturlig. Så naturlig som å si "jeg er" på norsk. Da føler du deg nesten flytende!