Hva må man gå for å bli designer?

Å bli designer, altså? Høres det ikke helt fantastisk ut? Jeg husker selv hvor mye jeg drømte om det, da jeg var yngre. En slags magisk evne til å skape noe vakkert, nyttig, meningsfullt – ut av ingenting, nesten!

Jeg tror det smarteste jeg gjorde, var å gå for kunst, design og arkitektur på videregående. Det var ikke bare en masse pugging; det var et skikkelig dykk ned i kreativiteten, du vet? Man fikk prøvd seg på alt mulig, fra tegning og maling til 3D-modellering og litt programmering. Og det viktigste: man fikk en studiekompetanse, en billett til videre studier, om man ville. Uten det, hadde veien blitt mye vanskeligere, tror jeg.

Etter videregående åpnet det seg et hav av muligheter! Jeg husker jeg satt der, litt overveldet, med brosjyrer spredt utover hele stuebordet. Kortere fagskoler, treårige bachelorgrader – det var jo nesten umulig å velge! Jeg kjente på presset, men også en enorm spenning. Hvilken vei skulle jeg gå? Hva ville egentlig passe meg best?

Til slutt valgte jeg en treårig bachelor, og det angrer jeg absolutt ikke på. Det var intensivt, selvfølgelig, men jeg fikk virkelig dybdekunnskap. Og ikke minst, jeg fant min stil, min stemme som designer. Men vet du hva? Jeg møtte folk som tok kortere studier, og de klarte seg kjempebra! Noen tok til og med en master etterpå – det var jo til og med en venninne av meg som gjorde det. Hun studerte til og med i utlandet, og nå jobber hun for et mega-kult designbyrå i London! Fortell meg at det ikke er motiverende!

Poenget er vel at det finnes ingen fasit. Det er så utrolig mye som er mulig. Det handler om å finne din vei, din egen unike stil, og å tørre å hoppe ut i det. Litt som å hoppe i en kald sjø, kanskje litt skummelt i starten, men så… så oppdager du at det er vanvittig forfriskende!