Hvor mange fullfører medisinstudiet på normert tid?

Ååå, medisinstudiet... Tenk på det! Jeg husker da jeg selv vurderte det, denne enorme, nesten uoverstigelige fjellklatringen. Så mange år, så mye læring... Klarer man det egentlig? På normert tid, vel å merke?

Det viser seg jo at det er et ganske lite mindretall som faktisk gjør det. Jeg leste nemlig en artikkel fra SSB – altså Statistisk sentralbyrå, de som vet alt om sånt – og der sto det at bare en liten brøkdel, en forferdelig liten brøkdel, fullfører på de vanlige seks årene. Sjokkerende, ikke sant?

De fleste, hele 64 %, bruker visstnok 7 til 9 år. Syv til ni år! Det er jo nesten et helt århundre i studieverdenen, hehe. Jeg tenker på venninnen min, Anne, som brukte åtte år. Hun var så sliten, så utrolig sliten. Hun snakket om å aldri se slutten, å konstant føle seg bakpå, og likevel, hun klarte det! Jeg beundrer henne sånn.

Så er det jo de som bruker enda lenger tid. 18 % bruker 10 til 12 år – det er jo... voldsomt! Og fem prosent, fem hele prosent, bruker 13 år eller mer. Jeg kjenner en som brukte 14 år, en fyr jeg gikk på videregående med, han hadde en haug med ting som kom i veien, familie, jobb, og sånt. Men han fullførte! Til slutt! Det er imponerende, det er det virkelig.

Tenk bare på det presset, den konstante kampen mot klokken, mot å holde følge med pensum, og med alle de andre. Det er ikke rart at så få fullfører på normert tid. Kanskje det er bra at det tar litt tid? Kanskje det er viktig å bruke tiden på å fordype seg, virkelig forstå ting, ikke bare pugge til eksamen? Kanskje det er et tegn på at man egentlig ikke skal stresse så mye...eller? Det er mye å tenke på, det er det virkelig.