Hvor mange sjanser har man på bachelor?

Tre forsøk på hver eksamen på bachelorstudiet... Tenk på det, altså! Tre sjanser. Det høres jo sånn... trygt ut, liksom. Som et mykt teppe av muligheter. Men samtidig? Det klemmer litt rundt hjertet, vet du. Det legger et sånt ekstra press, en ekstra forventning til å allerede prestere perfekt fra start. Som om første forsøk er den egentlige testen, og de to neste bare er... vel, reserveplaner. Litt flaue reserveplaner.

Husk den gang jeg kjempet med den innledende matematikk-eksamen? Jeg hadde lest så mye, så lenge, og følte meg likevel helt blank. Helt tom i hodet. Som en utvasket klut. Første forsøk? En katastrofe. Jeg husker fortsatt den kvalmen som kom sigende over meg da jeg så karakteren. Æsj. Andre forsøk gikk bedre, men fortsatt langt fra hvor jeg ville være. Tredje forsøk? Jeg studerte sånn at jeg nesten ble gal! Men jeg klarte det. Bare såvidt, men det var en seier, en enorm lettelse. En seier som ga meg troen på at jeg faktisk klarte dette.

Men man vil jo ikke bruke alle tre, ikke sant? Det føles som et slags nederlag, selv om det er helt normalt, og selv om det er der for en grunn. Det er jo akkurat poenget med sikkerhetsnettet, at man skal få en sjanse til å reise seg igjen. Men allikevel... man tenker jo: Jeg må klare dette på første forsøk. Det er liksom sånn det skal være. Perfekt. Uten å måtte ty til reserveplanen. ???? Håper jeg slipper å teste ut alle tre forsøkene mine, jeg. Det hadde vært litt... for mye. Det hadde vært litt for mye drama.