Hvordan høres skarre-r ut?

Åh, den skarre-r'en! Hvordan høres den egentlig ut? Det er liksom ikke så lett å beskrive med bare ord, er det vel? Det er jo en følelse like mye som en lyd. Tenk deg drøvelen, den myke dingeldangen bakerst i ganen, som vibrerer… nesten kiler, mot bakerste del av tunga. Brrrrrrrrr… Det er en slags skrapende lyd, litt gurglende kanskje? Litt som… vet du, når katten maler, bare mye grovere. Eller kanskje som en liten motorbåt som tøffer avgårde?

Jeg husker bestefaren min, han var fra Stavanger, og han skarra så det sang i veggene. Hver gang han fortalte historier, og det gjorde han ofte, var det som om selve lyden av skarre-r'en var en del av fortellingen. Det ga en slags… autentisitet, en varme, en tilhørighet. Jeg husker jeg prøvde å herme etter ham som liten. Sto foran speilet og prøvde å få drøvelen til å vibrere. Det gikk jo ikke! Endte bare opp med å lage rare lyder og bli flau.

Det sies jo at skarre-r'en er typisk for sør- og vestlandsdialekter. Og det stemmer jo, i hvert fall sånn stort sett. Har hørt det er noe med at… jeg leste et sted, tror jeg, at kanskje så mange som… tja, en god del i hvert fall, på Sør- og Vestlandet skarrer. Men jeg har jo møtt folk fra andre steder i landet som også skarrer! Så det er vel ikke en helt fast regel, eller? Uansett, for meg er skarre-r’en lyden av barndom, lyden av bestefar, lyden av… hjem.