Hvorfor har ikke Frankrike religionsundervisning?

Hvorfor har ikke Frankrike religionsundervisning? Sekularisme i skolen

Mange lurer på hvorfor har ikke frankrike religionsundervisning som en del av timeplanen. Svaret ligger i landets sterke tradisjon for skille mellom stat og kirke. Å forstå denne nøytrale modellen bidrar til å unngå misforståelser om det franske utdanningssystemet.

Hvorfor har ikke Frankrike religionsundervisning?

Den offentlige franske skolen har ikke religionsundervisning fordi utdanningssystemet er strengt konfesjonsløst. Dette skyldes det grunnleggende franske prinsippet om laïcité, som krever et absolutt skille mellom stat og religion i alle offentlige institusjoner.

Prinsippet kan virke fremmed for mange, spesielt i land der religion har en naturlig plass i klasserommet. Svaret på dette franske særkjennet ligger imidlertid gjemt i en dramatisk historie og en dyp overbevisning om hva en skole skal være. Men det finnes én kritisk misforståelse som nesten alle utlendinger gjør når de vurderer fransk sekularisme, og denne overraskende nyansen skal vi se nærmere på i avsnittet om private skoler lenger ned.

Laïcité: Grunnpilaren i det franske skolesystemet

Det franske begrepet laïcité oversettes ofte med sekularisme eller verdslighet, men det stikker dypere enn bare fravær av religion. I den offentlige skolen betyr dette at staten skal være fullstendig nøytral. Lærere har ikke lov til å bære religiøse symboler, og det undervises ikke i troslære.

Da jeg først begynte å studere det franske skolesystemet, opplevde jeg denne nøytralitetsregelen som ekstrem. Ingen kors, ingen slør, ingen religiøse høytidsmarkeringer i regi av skolen. Det føltes nesten sterilt. Men etter å ha snakket med franske pedagoger, forsto jeg logikken bak. Skolen skal være en nøytral arena der barna møtes først og fremst som likeverdige borgere, uavhengig av familiens tro eller kulturelle bakgrunn. Målet er å skape en felles nasjonal identitet i et flerkulturelt samfunn.

Dette betyr ikke at religion er et forbudt tema i klasserommet. Elevene lærer om religionsundervisning i fransk skole, men kun som en historisk og sosiologisk realitet under fag som historie og samfunnskunnskap. Troen overlates helt og holdent til privatsfæren og familien.

Historien bak fraværet av religion i klasserommet

Dagens ordning er ikke et resultat av moderne påfunn, men av en langvarig maktkamp mellom staten og den katolske kirke. Før slutten av 1800-tallet hadde kirken enorm kontroll over franske skoler.

Vendepunktet kom med de såkalte Ferry-lovene i årene rundt 1881 og 1882, som gjorde grunnskolen gratis, obligatorisk og sekulær. Denne dramatiske endringen kulminerte til slutt i den berømte loven av 1905 om skille mellom stat og kirke. Denne loven opphevet det offisielle båndet mellom religiøse samfunn og den franske republikken. For den jevne franskmann markerte dette en frigjøring av tanken. Skolen ble statens viktigste verktøy for å beskytte republikanske verdier mot religiøs innblanding.

Det var en tøff omstilling for mange. Historiske dokumenter beskriver opphetede demonstrasjoner der foreldre nektet å sende barna til skoler uten krusifikser på veggene. Det tok flere tiår før ordningen ble svelget av befolkningen. I dag står imidlertid loven fra 1905 som et urørlig fundament i fransk politisk kultur.

Unntaket fra regelen: Det private skolesystemet

Her kommer vi til den kritiske nyansen som ble nevnt innledningsvis, og som ofte forvirrer observatører utenfra: Religion er faktisk sterkt til stede i fransk utdanning, så lenge man ser på privat sektor.

Rundt 17 prosent av franske elever i grunnskolen og den videregående skolen går i private skoler. Av disse privatskolene er hele 95 prosent katolske. Det betyr at nesten hver femte franske elev mottar en eller annen form for religiøs påvirkning gjennom skolegangen sin. De aller fleste av disse skolene, nærmere bestemt 97,9 prosent, drives under en kontrakt med staten. Denne kontrakten innebærer at staten betaler lærernes lønn og sikrer skolene økonomisk støtte, mot at skolene følger den nasjonale læreplanen og holder dørene åpne for alle elever uansett tro.

I disse kontraktsbundne privatskolene er laicite i frankrike skolesystem tillatt, men den er frivillig for elevene. Dette skaper et interessant paradoks der staten i praksis finansierer katolske skoler, samtidig som den håndhever en streng og kompromissløs hvorfor er det ikke religion i skolen i frankrike i de offentlige skolene.

Offentlige versus private skoler i Frankrike

Selv om både offentlige og private kontraktskoler følger den samme nasjonale læreplanen, er det store forskjeller i hvordan religion håndteres i hverdagen.

Offentlige skoler (Pragmatisk standardvalg)

- Ingen konfesjonell undervisning; religion behandles utelukkende som et historisk tema

- Strengt forbudt for både lærere og elever å bære synlige religiøse symboler

- Fullstendig finansiert av staten og helt gratis for alle elever

Private kontraktskoler (De fleste er katolske)

- Tilbys som et valgfritt element utenom den obligatoriske læreplanen

- Tillatt i tråd med skolens karakter, men diskriminering av elever er forbudt

- Delvis statsfinansiert; foreldre betaler en moderat egenandel

En families møte med det franske skolesystemet

Da Lucas og familien hans flyttet fra Lyon til en mindre by i Bretagne, sto de overfor et vanskelig skolevalg for datteren Chloe. Den lokale offentlige skolen var preget av store klasser, mens den alternative skolen i nærområdet var katolsk og privat.

Foreldrene var ikke religiøse og fryktet at datteren ville bli presset inn i en katolsk form. De forsøkte først å pendle til en større offentlig skole, noe som førte til utmattelse og stress i hverdagen.

Vendepunktet kom da de innså at den katolske skolen opererte under statlig kontrakt. De oppdaget at den religiøse undervisningen var helt frivillig, og at skolen fulgte nøyaktig de samme faglige kravene som staten.

Etter seks måneder rapporterte foreldrene at datteren trivdes godt i klassen med kun tjue elever. Hun deltok ikke i katekismeundervisningen, og familien opplevde at skolens rammer var inkluderende og fri for religiøst press.