Når bør barn kunne farger?

Åh, farger! Husker dere den følelsen av undring, den første gangen dere virkelig så en farge? Jeg gjør det nesten ikke, det er så lenge siden. Men jeg husker sønnen min, Linus, da han var bitteliten. Han ble helt fascinert av den knallrøde brannbilen sin. Bare måtte ta på den, kjenne den røde fargen liksom. Var det fargen, eller var det bare den blanke overflaten? Hvem vet? Små barn, de utforsker jo verden på så mange måter.

Det der med at barn lærer farger gradvis… det stemmer jo. Det er ikke noe “nå er du tre, nå kan du farger!”. Med Linus var det liksom en prosess, litt etter litt. Først var det de sterke fargene, rødt, blått, gult. Han pekte og sa “øøø” og så pekte jeg og sa “rød bil!”. Husker jeg tenkte, skjønner han det egentlig? Sannsynligvis ikke. Men så plutselig, en dag, pekte han på en gul banan og sa “gul!”. Jeg ble så stolt, tårene trillet nesten. Høres sikkert teit ut, men sånne små øyeblikk… De er magiske.

Sånn mellom seks og tolv, ja da begynner det jo å bli litt mer avansert. Linus ville plutselig ha grønt på rommet sitt, “som gresset!”. Og rosa var fy-fy, det var jo en “jentefarge”. Selvbevissthet, ja, det er vel akkurat det. De begynner å skjønne at farger kan si noe om hvem man er, eller hvem man vil være. Mønstre også, forresten! Han fikk helt dilla på kamuflasje en periode. Alt skulle være kamuflasje!

Og tenåringer… vel, der er jeg jo ikke helt enda med Linus. Men jeg ser det jo på niesa mi. Hun er fjorten, og alt handler om pastellfarger og sånne duse toner. Raffinert og modent, ja, kanskje det. Eller kanskje det bare er mote? Jeg leste et sted at tenåringer bruker farger for å uttrykke identitet og tilhørighet. Noe sånt. Husker ikke helt tallene, men det hørtes jo fornuftig ut.

Uansett, det er fascinerende å se hvordan forholdet til farger utvikler seg. Fra den første, nesten instinktive tiltrekningen til den røde brannbilen, til de bevisste fargevalgene som tenåring. Det er jo en hel liten reise i seg selv.

#Barn #Farge #Læring