Er ender en trekkfugl?

Er ender trekkfugler? Sparer 30 % energi i V-formasjon

Når du lurer på om er ender trekkfugler, er det viktig å forstå deres imponerende evne til langdistanseflyving. Å vite hvordan disse fuglene navigerer beskytter naturens mangfold og hjelper deg å kjenne igjen flokkene på himmelen. Oppdag de fascinerende detaljene om fluktens effektivitet for å unngå misforståelser om fugletrekk.

Er ender trekkfugler?

Ja, de fleste er ender trekkfugler, men bildet er mer nyansert enn man kanskje tror ved første øyekast. Svaret avhenger i stor grad av hvilken art det er snakk om og hvor i landet de befinner seg, da noen arter velger å bli igjen så lenge det finnes isfritt vann.

Når kulda setter inn i Norge, forlater de fleste ender hekkeområdene sine i august til oktober for å finne mildere strøk med tilgang på mat. Mens arter som knekkanda kan fly helt til Afrika sør for Sahara, velger mange stokkender å bli igjen i norske byer og langs kysten. Faktisk viser observasjoner at migrasjonsrutene kan strekke seg over flere tusen kilometer, og fuglene navigerer med en presisjon som involverer både jordens magnetfelt og visuelle landemerker.

Da jeg først begynte å observere fugler ved det lokale vannet mitt, trodde jeg at alle ender bare forsvant når den første isen la seg. Jeg tok skikkelig feil. Etter å ha tilbrakt flere frosne morgener med kikkert, innså jeg at mange av de samme individene ble værende hele vinteren - så lenge folk fortsatte å mate dem eller vannet holdt seg åpent. Det endret mitt syn på hva det vil si å være en trekkfugl. Det handler ikke bare om instinkt, men om overlevelse og tilpasningsevne.

Hvorfor trekker endene sørover?

Hovedårsaken til hvorfor trekker fugler sørover er ikke nødvendigvis kulden i seg selv, men mangelen på tilgang til mat når ferskvannet fryser til is. Ender er avhengige av å filtrere vann eller dykke etter vannplanter og smådyr, og en frossen innsjø fungerer som en låst dør til matfatet.

Under trekket kan ender oppnå imponerende hastigheter på opptil 80 kilometer i timen, noe som gjør dem til effektive langdistanseflyvere. De flyr ofte i store flokker, gjerne i den karakteristiske V-formasjonen, for å spare energi ved å utnytte oppdriften fra fuglen foran. Energibruken reduseres med så mye som 20-30 prosent når de flyr i formasjon sammenlignet med å fly alene. Dette er avgjørende når de skal krysse store havstrekninger eller fjellkjeder uten stopp.

Her er greia.

Det krever enorme mengder energi å gjennomføre et trekk. En and kan miste en betydelig del av kroppsvekten sin i løpet av en lang migrasjonsreise. Derfor ser vi ofte at endene lader opp i ukesvis før avreise ved å spise nesten kontinuerlig for å bygge opp fettreserver. Uten dette drivstoffet ville de aldri nådd destinasjonen.

Forskjellen på standfugler og trekkfugler

I fugleverdenen skiller vi ofte mellom standfugler, som blir på samme sted hele året, og trekkfugler, som flytter sesongmessig. Ender befinner seg ofte i en mellomkategori kalt delvise trekkfugler.

Stokkand trekkfugl eller standfugl er det beste eksempelet på dette i Norge. I innlandet, hvor vannet fryser tidlig, drar de fleste stokkendene mot kysten eller lenger sør i Europa, som Danmark eller Nederland. Men i byer som Oslo eller Bergen, hvor det finnes isfrie parker og folk som mater dem, velger en stor andel å bli standfugler. Dette er en strategisk beslutning: ved å bli igjen sparer de den enorme energien det krever å trekke, og de er først i køen på de beste hekkeplassene når våren kommer.

Men det er en risiko.

Hvis en ekstrem kuldeperiode plutselig legger lokk på alt vann, kan standfuglene havne i en dødsfelle. Jeg husker en vinter der temperaturen sank til minus 20 grader over natten. Endene som hadde valgt å bli, virket nesten apatiske mens de prøvde å holde en liten våk åpen ved å padle febrilsk med føttene. Det er i slike øyeblikk man ser den rå siden av naturens valg.

Når drar de og når kommer de tilbake?

Tidspunktet for trekket styres av daglengde og temperatur, men også av mattilgang. De fleste andearter starter reisen sørover mellom august og oktober, med en topp i september.

Når kommer endene tilbake til norge? Returen skjer vanligvis fra mars til mai. De første som ankommer er ofte de mest harføre individene som har overvintret rett sør for oss, for eksempel i Sør-Sverige eller Tyskland. Disse tidlig-fuglene tar en sjanse; hvis de kommer for tidlig og vannet fortsatt er frossent, må de enten snu eller sulte. Likevel viser data at overlevelsesraten for de som kommer tidlig er høy nok til at strategien lønner seg, da de sikrer seg de mest ressursrike områdene før massene kommer.

Visste du at eldre fugler lærer de yngre trekkrutene? Dette er ikke bare medfødt instinkt - det er tradisjon og lærdom som overføres gjennom generasjoner. Uten denne erfaringen ville mange ungfugler gått seg vill under sitt første trekk.

Sammenligning av ulike andearters trekkvaner

Ikke alle ender følger det samme mønsteret. Noen er eventyrlystne langdistanseflyvere, mens andre foretrekker tryggheten ved en lokal dam.

Stokkand (Delvis trekkfugl)

Norskekysten, Danmark eller England

Blir igjen hvis det finnes isfritt vann og mat

Kort til moderat (0 - 1.500 km)

Knekkand (Langdistanse-trekkfugl)

Afrika sør for Sahara

Forlater Norge tidlig, ofte allerede i august

Veldig lang (5.000 - 8.000 km)

Ærfugl (Maritim trekkfugl)

Norskekysten eller de danske streder

Overvintrer på havet der det ikke fryser

Kort til moderat, følger ofte kystlinjen

Eriks vinterobservasjoner ved Østensjøvannet

Erik, en naturinteressert pensjonist fra Oslo, har fulgt stokkendene ved Østensjøvannet i over ti år. Han la merke til at flokken krympet drastisk i november, og han lurte på om de som ble igjen ville klare seg gjennom den varslede kuldebølgen.

Første forsøk på å hjelpe innebar å hogge hull i isen hver morgen. Men Erik innså raskt at vannet frøs til igjen på under en time i 15 minusgrader, og han var nær ved å gi opp av utmattelse og kulde.

Gjennom samtaler med andre fuglevenner lærte han at endene faktisk klarer å holde en våk åpen selv ved å padle kontinuerlig. Han begynte i stedet å spre fôr på de isfrie områdene for å gi dem energien de trengte til denne fysiske jobben.

Resultatet var at over 80 prosent av flokken overlevde den hardeste vinteren på tiår. Erik lærte at ender er ekstremt robuste, men at de i urbane strøk ofte trenger den ekstra energien fra fôring for å kompensere for manglende naturlig mat.