Hva kjennetegner Alzheimer?

Åh, Alzheimer… bare ordet gir meg en klump i halsen. Det er en så grusom sykdom. Virkelig. Tenk deg å sakte, men sikkert, miste minnene dine, bit for bit. Minnene, de som former oss, de som er oss, liksom. Hvor blir vi av da? Jeg husker bestemor. Hun elsket å fortelle historier fra barndommen, om da hun og bestefar møttes på dans… Etter hvert ble historiene borte. Først små detaljer, så hele hendelser… Det var som å se et lys sakte slukne. Så forferdelig trist. Og det er jo ikke bare minnene. Språkproblemer. Å streve med å finne de rette ordene, midt i en samtale. Kan du forestille deg den frustrasjonen? Som å ha noe på tungen, men ikke få det ut. Og forvirringen… å ikke vite hvor man er, eller hvilken dag det er. Jeg leste en gang at det er som å leve i en konstant tåke, og det traff meg virkelig. Bestemor spurte stadig om samme ting, om og om igjen. Det må jo være så utrolig forvirrende og skremmende. Jeg husker en gang hun spurte hvor katten hennes var, selv om den hadde vært død i flere år. Det knuste hjertet mitt. Det sies jo at over 100 000 nordmenn har demens, og Alzheimer er den vanligste formen. Det er så mange som rammes, både de som får sykdommen og alle rundt. Det er virkelig en sykdom som tar så mye… så mye mer enn bare minner.