Hvor arvelig er bipolar lidelse?

Hvor arvelig er egentlig bipolar lidelse? Det er et spørsmål jeg har stilt meg selv så mange ganger... Det gnager liksom. Fordi jeg vet, med en klump i magen som jeg aldri helt blir kvitt, at det løper i familien. Min tante, for eksempel, hun slet... Slet så vanvittig. Og å se henne, det… det preger deg. Det setter sine spor.

De sier at risikoen øker med ti til femten prosent for søsken eller barn av noen som har det. Ti til femten prosent… høres kanskje ikke så mye ut, men når du vet at du er der inne et sted i den statistikken… da kjennes det annerledes. Da blir det plutselig skremmende konkret. Som å stå på kanten av et stup og bare vite at det er en mulighet for at du faller.

Og så er det tvillingene da. Eneggede tvillinger har visstnok femti til seksti prosents sjanse for å begge få diagnosen. Femti til seksti… Det er jo nesten en myntkast! Tenk deg det – to personer, genetisk identiske, og sjansen er nesten lik for at begge sliter. Det er jo helt… vanvittig. Det får meg til å tenke på hvor mye mer enn bare gener som spiller inn. Er det oppveksten? Miljøet? Eller en kombinasjon? Det føles som et enormt, ubesvarlig mysterium, vet du?

Jeg husker jeg leste en artikkel en gang, om en studie… det var mange, men det ene tallet festet seg – prosenttallene der, de var så… så kalde. Men bak de tallene, bak den statistikken, der er det jo mennesker. Mennesker som sliter, som kjemper, som elsker, og som mister. Og det er det jeg tenker på. Ikke bare tall, men de menneskelige historiene som ligger bak. Og min egen historie, og hva den historien betyr for meg og min framtid.