Hvor er reinen på vinteren?

Hvor er reinen på vinteren? Snaublåste rabber og vinternæring

Å forstå hvor er reinen på vinteren gir verdifull innsikt i hvordan dyrene overlever under tøffe naturforhold. Mange lurer på hva spiser reinen om vinteren når kulden setter inn for fullt. Les videre for å lære mer om hvordan dyrene tilpasser seg terrenget og finner mat i vinterhalvåret.

Hvor oppholder reinen seg i de kalde vintermånedene?

Når kulden setter inn og landskapet dekkes av snø, trekker reinen mot spesifikke vinterbeiter i innlandet eller opp på høyereliggende platåer der værforholdene gjør det lettere å overleve. Dette er områder preget av stabilt innlandsklima, der snøen forblir tørr og løs i stedet for å pakke seg til hard is. Det er likevel en skjult utfordring som oppstår når vinterværet slår om - en kritisk faktor som kan låse beitet fullstendig for flokken, noe jeg vil komme tilbake til i avsnittet om beitekriser lenger ned.

For å finne mat søker denne nomadiske arten instinktivt til snaublåste rabber rein der vinden har blåst bort det meste av snødekket. På disse nakne ryggene slipper dyrene å bruke verdifull energi på dyp graving, noe som er helt avgjørende for å holde liv i flokken gjennom den harde årstiden. Jeg har selv tilbrakt dager på tørre høyfjellsplatåer i bitende vind for å studere flokkenes adferd, og det slår meg alltid hvor utrolig målrettet de beveger seg mellom disse avblåste høydedragene.

Snaublåste rabber og reinens unike evne til å finne mat under snøen

Når vinden feier over fjellheimen, etterlater den fjellrygger som er nesten helt bare for snø. Det er akkurat her reinen om vinteren foretrekker å oppholde seg på midtvinteren, ettersom vegetasjonen ligger lett tilgjengelig rett på bakken. Selve landskapet fungerer som et naturlig matfat der dyrene slipper å slite seg ut for hver eneste matbit.

Men reinen er også utstyrt med en fantastisk luktesans og brede kløver som gjør den i stand til å lokalisere og grave frem mat under snøen når det er nødvendig. Luktesansen er så presis at den kan registrere vegetasjon dypt nede i snølagene. Med kraftige forbein graver de dype beitegroper i snøen for å nå ned til bakken. De brede, skålformede kløvene fungerer nesten som effektive snøskuffer. Likevel er denne gravingen svært energikrevende, og hvis snøen blir for dyp eller kompakt, blir regnestykket fort negativt for dyrenes energibalanse.

Hva spiser reinen om vinteren for å overleve?

Når det gjelder reinens vinternæring, er det spesielt én ting som dominerer menyen. Lav utgjør mellom 40 og 80 prosent av reinens vinternæring i denne tøffe perioden. Forskjellige typer reinlav - som kvitkrull, grå reinlav og lys reinlav - er de aller viktigste ressursene, i tillegg to gulskinn og ulike typer steinlav. Lav er rik på lettfordøyelige karbohydrater og fungerer som reinens primære energikilde i en time hvor lite annet vokser.

Nok en fascinerende tilpasning - og dette overrasker many - er at reinen har en helt spesiell bakterieflora i vomma som gjør den i stand til å fordøye lav ekstremt effektivt, i motsetning til de fleste andre hjortedyr. Lav inneholder imidlertid svært lite proteiner og mineraler. For å kompensere for dette spiser reinen også tørre gressrester, lyng og kvister av mindre busker som stikker opp gjennom snøen. Dyrene lever i realiteten på en streng spareblussdiett gjennom vinterhalvåret.

Fysiologiske tilpasninger til ekstrem kulde

Reinen er skapt for ekstreme arktiske forhold og har utviklet fabelaktige overlevelsesmekanismer. De tåler temperaturer helt ned til 30 kuldegrader uten at energiforbruket eller stoffskiftet øker i det hele tatt. Pelsen har hule hår som isolerer ekstremt godt mot kulde og vind, samtidig som den fanger opp kroppsvarmen. I tillegg har de et genialt varmevekslingssystem i bena og nesen, noe som minimerer varmetapet til omgivelsene når de puster eller går i dyp snø.

Når klimaet svikter: Låste vinterbeiter og beitekriser

Her er den kritiske faktoren jeg nevnte tidligere: Når mildvær etterfølges av streng kulde, dannes det et ugjennomtrengelig islag over bakken. Dette fenomenet kalles låste beiter. Når laven fryser fast under et hardt panser av is, klarer ikke reinen lenger å grave seg ned til maten med kløvene. I verste fall kan dette føre til akutt matmangel og store tap i flokkene hvis ikke tiltak iverksettes raskt.

I reality-sjekk med dagens situasjon ser vi at slike væromslag oppstår hyppigere enn før på grunn av mer ustabile vintertemperaturer. For reindriftsutøvere betyr dette at de i økende grad må ty til krisefôring med pellets eller innsamlet lav for å berge dyrene gjennom de verste ukene. Det krever enormt med logistikk og ressurser, og det viser hvor sårbart dette nomadiske livsmiljøet har blitt.

Beiteområder på vinteren: Rabber kontra dype snøsenkninger

Reinens valg av oppholdssted om vinteren er styrt av en streng energibalanse. Her ser vi hvordan de to vanligste landskapstypene på høyfjellet påvirker dyrenes hverdag.

Snaublåste rabber

- Minimalt energiforbruk for å finne mat, noe som sparer vitale fettreserver

- Svært tynt snølag eller helt bar mark på grunn av kraftig vind

- Laven ligger åpen og dyrene kan beite direkte uten energikrevende graving

- Sterkt eksponert for iskald vind og ekstreme væromslag på toppene

Dype snøsenkninger

- Svært høyt energiforbruk som krever at dyrene finner rike lavforekomster

- Betydelig snøansamling der vinden har avsatt store mengder fokksnø

- Kreve omfattende graving med kløvene for å nå ned til vegetasjonen

- Fare for at snøen pakker seg til hard skare som gjør maten utilgjengelig

Erling sin erfaring fra Hardangervidda: En kamp mot isen

Erling, en erfaren fjelloppsynsmann på Hardangervidda, observerte en stor villreinflokk i januar under et voldsomt væromslag. Lave temperaturer ble brått avløst av kraftig regn, etterfulgt av en ny kuldeperiode som skapte store utfordringer for dyrene.

Flokken prøvde først å bli værende i de vanlige vinterbeiteområdene nede i dalbunnene. Men resultatet var nedslående ettersom bakken ble dekket av et tre centimeter tykt islag som låste fast all reinlav.

Erling la merke til at simlene og bukkene etter få dager endret strategi og trakk høyt opp mot de mest forblåste toppene og rabbene. Der oppe hadde vinden hindret regnet i å legge seg som et sammenhengende isskare.

Takket være denne raske forflytningen fant flokken åpne partier med lav og klarte seg gjennom vinteren uten store tap, noe som lærte Erling hvor sårbare og samtidig tilpasningsdyktige disse dyrene er.