Hvor lenge kan seler være på land?

Hvor lenge kan seler være på land: Opphold og atferd

Å forstå hvor lenge kan seler være på land gir viktig innsikt i deres livssyklus og sårbarhet. Lær om deres naturlige rytmer og hvorfor landopphold er avgjørende for reproduksjon og pelsskifte.

Hvor lenge kan seler være på land?

Svaret på hvor lenge kan seler være på land avhenger i stor grad av biologiske sykluser - landoppholdet kan vare alt fra noen timer for en rask hvil til flere uker i strekk under pelsskifte og yngleperioder. Ekte seler er tilpasset et liv i havet, men de er helt avhengige av faste liggeplasser på holmer, skjær eller isen for å hvile, føde unger og skifte ut pelsen.

I motsetning til øreseler som kan rotere bakluffene og gå, må de ekte selene langs norskekysten humpe seg av gårde på magen når de er på land. Dette gjør dem trege og sårbare for forstyrrelser, noe jeg smertelig fikk erfare da jeg en gang prøvde å fotografere en koloni og kom i skade for å skremme dem ut i vannet. Likevel tilbringer kystselene våre betydelige deler av året på sel på land, spesielt i kritiske livsfaser.

Forskjeller på landopphold for steinkobbe og havert

Det er store artsspesifikke forskjeller mellom våre to vanligste kystselarter, steinkobbe og havert, når det gjelder hvor lenge og når de okkuperer landjorda. Steinkobben foretrekker beskyttede områder og lave skjær som tørkes opp ved fjære sjø, mens haverten velger de ytterste, mest værharde holmene.

Steinkobbeungene blir født i midten av juni og kastes direkte ut i vannet for svømmetrening nesten umiddelbart. Likevel tilbringer mor og unge mye tid på land i den 4-6 uker lange dieperioden. Haverten har en helt annen strategi på høsten; havertungene ligger fast på land i rundt 3 uker mens fosterpelsen røyter, og blir fullstendig forlatt av moren før de i det hele tatt tør å gå i havet.

Hvorfor og når føder og skifter selen pels?

Pelsskifte og kasting (fødsel) er de to hovedårsakene til at seler samler seg i store kolonier og blir værende på land over lengre perioder. Under pelsskifte sel er selene avhengige av å holde huden varm for at den nye pelsen skal vokse ut effektivt, noe som krever lange dager i sola.

For steinkobben foregår den mest intense pelsfellingen fra midten av august til begynnelsen av september. Haverten skifter derimot pelsen på senvinteren, nærmere bestemt i februar og mars. I disse ukene reduserer selene næringsinntaket drastisk og tilbringer opptil 60-80% av døgnet liggende på svabergene. Dette gjør pelsfellingstiden til den mest forutsigbare perioden for å observere dyrene på land.

Hvordan teller man sel langs norskekysten?

Forvaltningen av selbestandene i Norge krever nøyaktige overvåkingsmetoder, og det er nettopp selenes faste tidsrom på land som gjør tellingene mulige. Havforskningsinstituttet gjennomfører regelmessige tellinger for å kartlegge populasjonene og fastsette forsvarlige jaktkvoter.

Forskerne bruker to helt forskjellige strategier basert på artenes biologi. Siden steinkobber ligger tettest på land under pelsfellingen i august, telles de visuelt eller via flyfotografering akkurat da. Haverten overvåkes i stedet om høsten ved å telle de hvite nyfødte havertungene som ligger værbast på land. Å hvordan teller man sel langs norskekysten tar tid, og metodene krever tålmodighet.

Sammenligning av landopphold for kystseler

Steinkobbe (Phoca vitulina)

• Overvåkes og telles visuelt i hårfellingsperioden på sensommeren
• Kan svømme nesten umiddelbart og følger moren ut i sjøen
• Kaster ungene i juni, gjerne på skjær som tørrlegges ved lavvann
• Skifter pels i august-september og ligger da mye på svabergene

Havert (Halichoerus grypus)

• Telles ved å registrere antall nyfødte unger i yngleperioden
• Ligger fast på land i rundt 3 uker til fosterpelsen er borte
• Føder ungene om høsten (september-november) på værharde holmer
• Gjennomfører pelsfelling i kolonier i februar og mars

Feltarbeid på Froan: Da tellingen holdt på å feile

Arne, en erfaren biolog tilknyttet Havforskningsinstituttet, skulle lede tellingen av steinkobber i Sør-Trøndelag under den kritiske pelsfellingen i august. Teamet var avhengig av helt spesifikke værforhold og lavvann for å lykkes.

Første forsøk med båt feilet fullstendig fordi uventede dønninger og tåke tvang mannskapet til å snu, og selene trakk raskt ut i sjøen før de rakk å registrere noen data.

Biologene innså at de måtte endre taktikk og tok i bruk dronefotografering fra faste landstasjoner tidlig om morgenen for å unngå å uroe koloniene visuelt.

Endringen ga full uttelling: Teamet klarte å telle over 400 seler i løpet av en uke, og metoden medførte en solid effektivisering av overvåkingsarbeidet uten forstyrrelser.