Hvor mange arter dør ut hvert år?

Hvor mange arter dør ut hvert år? Tap og tempo

Svaret på hvor mange arter dør ut hvert år gir grunn til bekymring for fremtidens biologiske mangfold. Å forstå det enorme omfanget av denne krisen er avgjørende for å beskytte naturen mot ytterligere skade.

Hvor mange arter dør egentlig ut hvert år?

Det nøyaktige antallet arter som forsvinner årlig kan være utfordrende å fastslå, ettersom store deler av jordas biologiske mangfold fortsatt er uoppdaget av vitenskapen. Spørsmålet om utryddelseshastighet har sjelden et enkelt eller entydig svar, da situasjonen varierer kraftig avhengig av geografi, økosystemer og spesifikke dyregrupper. Likevel anslår ledende miljøforskere at mellom 0,01% og 0,1% av alle verdens arter nå dør ut hvert eneste år.

Når man oversetter disse prosentandelene til konkrete tall, blir spennet enormt fordi vi ikke vet nøyaktig hvor mange arter som finnes på jorda. Hvis planeten huser rundt 2 millioner arter, betyr det at mellom 200 og 2.000 arter forsvinner årlig. Dersom det reelle artsantallet ligger nærmere 100 millioner, snakker vi om alt fra 10.000 til 100.000 utryddelser i året. Men det finnes en annen måte å måle krisen på, som gir et langt tydeligere bilde av situasjonen: Vi må se på hvor mye raskere ting endrer seg nå enn før menneskets tid.

Naturlig bakgrunnsutryddelse versus dagens krise

Utryddelse er i seg selv en naturlig del av evolusjonen. Under normale omstendigheter, uten menneskelig påvirkning, dør arter ut i et svært tregt tempo kjent som bakgrunnsutryddelse. Historisk har dette ligget på rundt 1 til 2 arter for hver tusende år, eller mer spesifikt rundt 0,1 utryddelse per million artsår. Dette har fungert som en naturlig utskiftning der nye arter over millioner av år har rukket å utvikle seg for å fylle tomrommene som oppstår.

Dagens situasjon er imidlertid snudd fullstendig på hodet. Den nåværende utryddelseshastigheten er beregnet til å være 100 til 1.000 ganger høyere - og enkelte analyser tyder til og med på opptil 10.000 ganger høyere - enn den naturlige bakgrunnsraten. Jeg husker godt da jeg for noen år siden satt og analyserte feltdata fra rødlistede habitater; det slo meg hvor brutalt raskt endringene skjer lokalt sammenlignet med de geologiske tidsskalaene vi lærer om i lærebøkene. Vi snakker ikke lenger om en langsom evolusjonær utskiftning, men om en akutt masseutryddelse av arter drevet frem av menneskelig aktivitet.

Hvordan står det til med pattedyrene over tid?

Pattedyr er blant de best dokumenterte dyregruppene vi har, og historien deres viser en urovekkende utvikling. Over de siste 126.000 årene har man sett en svimlende 1600-fold økning i utryddelsesratene for pattedyr sammenlignet med det som var naturlig før mennesket begynte å spre seg for alvor. Menneskelig arealbruk, jakt og landskapshorisonter forklarer statistisk sett over 95% av disse pattedyrmistene gjennom historien, noe som langt overgår effekten av historiske klimaendringer som siste istid.

Siden år 1500 har forskere offisielt registrert minst 102 utryddede pattedyrarter, i tillegg til at ytterligere 90 arter nå kun eksisterer i fangenskap. Det reelle tallet er høyst sannsynlig vesentlig større. Store pattedyr er spesielt sårbare fordi de reproduserer seg langsomt, krever enorme leveområder og ofte utsettes for et hardt jaktpress. Når disse nøkkelartene forsvinner, rakner ofte hele økosystemet rundt dem, noe som skaper en dominoeffekt for mindre organismer, planter og insekter.

Hvor lang tid trenger evolusjonen på å rydde opp?

Det er en utbredt misforståelse at naturen bare kan fikse seg selv i løpet av noen generasjoner etter at en art er borte. Evolusjonen arbeider etter en streng biologisk fartsgrense som krever dype, geologiske tidsrom for å skape helt nye biologiske trekk og fylle tomme økologiske nisjer. Naturen må bygge opp den fysiske og økologiske kompleksiteten helt fra bunnen av igjen, noe som tar enormt mye lengre tid enn selve ødeleggelsen.

Forskning basert på fossilhistorien viser at det vil ta jorda alt fra 3 til 5 millioner år bare å gjenopprette det nivået av biologisk mangfold utryddelse har ødelagt på planeten akkurat nå.

Hvis målet er å komme helt tilbake til den rike naturtilstanden som eksisterte før det moderne mennesket utviklet seg og begynte å dominere landskapet, vil evolusjonen trenge mellom 5 og 7 millioner år med uforstyrret utvikling. For oss mennesker er dette tidshorisonter det er nesten umulig å ta inn over seg. Det betyr i praksis at de artene som forsvinner i vår levetid, er tapt for alle overskuelige fremtidige generasjoner.

Sammenligning av utryddelsesperioder og tidshorisonter

For å forstå omfanget av dagens situasjon, kan det være nyttig å sammenligne de historiske rammene med tidslinjene jorda opererer med under naturlige og menneskeskapte forhold.

Naturlig bakgrunnsutryddelse

Omtrent 1 til 2 arter forsvinner per 1.000 år

Balansert turnover der nye arter kontinuerlig fyller åpne nisjer

Langsomme miljøendringer, naturlig seleksjon og asteroider

Nåværende sjette masseutryddelse

Anslått til 100 til 1.000 ganger høyere enn bakgrunnsraten

Rask kollaps i populasjoner som truer hele økosystemtjenester

Menneskelig aktivitet, avskoging, jakt og klimaendringer

Evolusjonær gjenopprettingstid

Ikke relevant (dette er fasen hvor mangfoldet bygges opp igjen)

Krever 3 til 7 millioner år for å nå forhistorisk artsmangfold

Naturlig artsdannelse, genetisk mutasjon og nisje-ekspansjon

Biologens møte med den tause skogen

Kristian, en 34 år gammel feltbiolog fra Trondheim, reiste til de gjenværende regnskogsfragmentene i Sørøst-Asia for å kartlegge lokale fugle- og pattedyrpopulasjoner. Han forventet utfordringer med tette habitater, men den virkelige friksjonen var den totale mangelen på dyrelyder i områder som nylig hadde blitt isolert av palmeoljeplantasjer.

Først prøvde Kristian og teamet hans å sette ut tradisjonelle automatiske lydopptakere over to uker, overbevist om at dyrene bare gjemte seg for menneskelig tilstedeværelse. Resultatet var nedslående: hundrevis av timer med opptak avslørte ingenting annet enn vind og motorsager i det fjerne, noe som utløste en dyp faglig frustrasjon.

Vendepunktet kom da han innså at fragmenteringen hadde skjedd så raskt at de mest spesialiserte artene allerede hadde opplevd en lokal populasjonskollaps på under fem år, uten tid til å tilpasse seg de nye grensene.

Arbeidet endte i en detaljert sårbarhetsrapport som viste at lokale verneområder må være minst ti ganger større for å forhindre umiddelbar lokal utryddelse, en bitter erfaring som lærte Kristian at isolerte skogstykker ofte bare er visuelle illusjoner av levende natur.