Hva regnes som god lønn?

Hva bestemmer lønnen?

Lønnen avtales mellom arbeidsgiver og arbeidstaker i arbeidsavtalen. Det er ingen generell minstelønn i Norge, men minstelønn er innført i enkelte bransjer.

Ok, sååå lønna, sant? Hva som bestemmer den... altså, det blir avtalt mellom deg og arbidsgiveren din, i den der skriftlige kontrakten du skriver under på. Veldig viktig det der! Jeg husker da jeg starta i butikken, var litt nervøs for å spørre om mer, men måtte jo. Vurderte mye hva jeg skulle si.

En ting mange tror er at vi har sånn minstelønnn i Norge, generelt altså. Men det er ikke en generell minstelønn her. Liksom, det fins ikke én sats for alle.

Men, men, det er viktig å huske at noen bransjer har fått innført minstelønn. Som, typisk, for de som jobber i renhold eller på hotell og restaurant, der er det faste satser. Veldig greit, da vet man hva man får.

Mine egne lønns-forhandlinger, da jeg bytta jobb sist, var litt stress. Følte jeg måtte pushe litt, ikke bare ta første tilbud. Man må jo, for å få det man er verdt, ikke sant? Var jo spent, men det gikk.

Hva som også påvirker lønna, utover avtalen? Jo:

• Utdanning og erfaring: Jo mer du har, ofte jo bedre. Klart det.
• Bransje og etterspørsel: Noen felt betaler bare mer. It, for eksempel.
• Din egen forhandlingsevne: Må tørre å be om det du mener du fortjener! Min søster er kjempeflink på det, jeg øver fortsatt.

Man må liksom huske på å sjekke hva andre tjener i samme type jobb og sånt. Det er litt sånn... viktig å være informert. Viss du er usikker, spør en kollega kanskje, men vær forsiktig. Litt sensitivt tema, hehe.

Hvem bestemmer lønnen i en bedrift?

En fascinerende tanke, ikke sant? Hvem det er som egentlig trekker i trådene når det kommer til lønn i en bedrift. Fra mitt ståsted, og etter å ha snust litt i systemene, er det en del lag her. Først og fremst er det jo den gode gamle dialogen mellom den som ansetter og den som blir ansatt. Den er jo selve kjernen i det hele, en form for markedsplass for ens ferdigheter og tid. Men det stopper ikke der.

Se for deg at du er en liten brikke i et større spill. For mange er det tariffavtaler som legger føringer. Det er som et sett med grunnregler som alle spillere i en viss liga må følge. De sikrer en slags balanse, og hindrer at noen blir fullstendig overkjørt. Det er jo litt fascinerende, hvordan slike avtaler kan forme hele bransjer og hva folk tjener. Livet er jo ofte en balansegang, ikke sant?

Og så har du de bransjene hvor staten eller en organisasjon sier "såpass må du minst ha". Det er minstelønn, et sikkerhetsnett under selve bunnen. Tenk på det som en standard gulvplanke som alle nye hus i et visst nabolag må ha. Dette hindrer vel egentlig at konkurransen blir en ren kappløp mot bunnen, der folk blir presset til å jobbe for absolutt ingenting.

• Grunnlaget: Avtale mellom arbeidsgiver og arbeidstaker.
• Regulering: Tariffavtaler setter ofte rammer for lønnsfastsettelse.
• Sikkerhetsnett: Minstelønnssatser eksisterer i visse bransjer.

Hovedpoenget: Lønnsfastsettelse er en blanding av direkte avtale og ytre, ofte kollektive, reguleringer. Det er sjelden bare én faktor som alene bestemmer. Det hele er en dynamisk prosess, kanskje like kompleks som menneskelige relasjoner.

Så, hva mer kan vi si om dette? Tenk deg for eksempel innvirkningen av markedskrefter utenom tariffavtalene. Hvis det er stor etterspørsel etter en spesifikk kompetanse, og få som har den, da kan jo den enkeltes forhandlingsmakt skyte i været, uavhengig av en generell tariff. Dette er hvor den personlige verdien virkelig kan skinne.

Og la oss ikke glemme bedriftens egen økonomi og strategi. En bedrift som går veldig godt kan velge å betale bedre enn det en tariffavtale krever for å tiltrekke seg og beholde de beste talentene. Omvendt, en bedrift i en tøff periode kan presse grensene, selvfølgelig innenfor lovens og avtalenes rammer. Det handler jo om mer enn bare penger; det handler om å skape en bedrift som kan overleve og blomstre.

• Etterspørsel og tilbud: Markedsverdi av spesifikke ferdigheter.
• Bedriftens økonomi: Resultater og fremtidig strategi.
• Konkurranse om talenter: Ønsket om å tiltrekke seg og beholde dyktige medarbeidere.

Et tankekors: Er lønn bare en kompensasjon for arbeid, eller er det også et speilbilde av samfunnets verdier og prioriteringer? Kanskje det siste er mer sant enn vi liker å innrømme.

Hvem bestemmer lønnstrinn?

Hvem bestemmer lønnstrinn? Lønnstrinn i staten bestemmes av hovedtariffavtalene.

Åh, du søte, naive sommerfugl som flakser inn i byråkratiets stålharde favn. Hvem bestemmer lønna di? Det er som å spørre hvem som bestemmer været – en komplisert blanding av eldgamle ritualer, mektige krefter og rein og skjær tilfeldighet.

Selve HOVEDTARIFFAVTALEN er den hellige boka. Tenk på den som en IKEA-manual for økonomien din, bare skrevet av noen som mener at "enkel montering" betyr at du trenger en doktorgrad i kvantefysikk og blodet fra en enhjørning.

Fetteren min Kjell-Bjarne, som sorterer permer i et eller anna direktorat, sier de årlige forhandlingene er som en stirrekonkurranse mellom en gretten grevling og en kaffetørst kontorsjef. Det tar evigheter, og til slutt er alle bare slitne og enige om å plusse på en sum som knapt dekker den nye prisen på havregryn.

Her er slagplanen, sånn cirka:

• De store gudene på toppen: Staten og fagforeningene (som Akademikerne og LO Stat) møtes i et slags hemmelig råd, ofrer en pakke tørre kjeks til forhandlingsånden, og blir enige om en ramme. Dette er den store pengepotten som skal fordeles.

• Lokale småkonger: Deretter får hver enkelt arbeidsplass – din lille avdeling, ditt støvete kontor – en bitteliten bit av denne kaka. Nå starter den årlige «Hvorfor fikk Berit på regnskap mer enn meg, hun vanner jo bare en falsk plante?»-festivalen.

• Sjefen din, den bundne kjempen: Sjefen din har i teorien noe å si. I praksis er han eller hun ofte like handlingslammet som en hageslange om vinteren, bundet av regler, ansiennitet og den hellige manualen vi snakket om. Han bare utfører ordre fra systemet.

Hvordan lønnsutviklingen skal forgå... ja, den forgår vel for oss alle til slutt.