Hva kan man kreve erstatning for?

Åh, det er noe med det der med erstatning, altså. Når livet plutselig tar en uventet vending, og det ikke er til det bedre... Det er da man virkelig begynner å tenke. Hva kan man egentlig kreve erstatning for? Det er jo ikke bare det konkrete, liksom. Det er jo mer enn bare de direkte, målbare tingene.

Tenk deg å miste jobben, den faste inntekten som har vært en trygghet i alle år. Eller å se sparepengene sakte men sikkert smuldre bort, fordi regningene bare hoper seg opp. Det er kjipt, ikke sant? Men hva med alt det andre?

Hva med den dagen du våkner og bare... kroppen svikter? Smertene som aldri gir seg, som stjeler livskvaliteten bit for bit? Jeg husker da bestemor falt og brakk hofta. Etter det var ingenting det samme. Hun var aldri den samme sprudlende dama igjen. Kan man sette en pris på det?

Og hva med fremtiden? Den fremtiden du hadde planlagt, drømt om. Den som nå virker så fjern og uoppnåelig. Det er jo et tap det også! Et stort tap! Og hva med den dype frustrasjonen, den følelsen av urettferdighet som gnager inni deg? Det er jo ikke bare å "ta seg sammen", sant?

Jeg mener, erstatning handler jo ikke bare om å dekke regninger og medisiner. Det handler om å få kompensasjon for den ubeskrivelige smerten, for den tapte fremtiden, for den mentale belastningen. Det handler om å få en slags rettferdighet i en urettferdig situasjon. Jeg synes man må kunne kreve erstatning for alt dette – både det økonomiske og det... ja, det menneskelige. Er det for mye å forlange, egentlig? Jeg synes ikke det. Det er bare rettferdig, rett og slett.