Hva er forskjellen på dialekt og språk?

Forskjellen på dialekt og språk: Hva skiller dem?

forskjellen på dialekt og språk handler om hvordan talemålsvarianter og helhetlige kommunikasjonssystemer fungerer i samfunnet. Å forstå disse begrepene gir dypere innsikt i språkhistorie, geografiske forhold og kulturarv. Utforsk detaljene for å forstå hva som skiller de ulike variantene og talemålene i Norden.

Hva er forskjellen på dialekt og språk?

Forskjellen er at et språk er et helhetlig kommunikasjonssystem med egen grammatikk og gjerne et skriftspråk, mens en dialekt er en geografisk eller sosial variant av det språket.^[1] Hva som skiller dem åt, handler ofte om både politikk, historie og graden av innbyrdes forståelse mellom dem som snakker.

Hva er et språk?

Et språk er et stort system som kjennetegnes av et felles ordforråd, en offisiell grammatikk og ofte faste rettskrivingsregler. Ulike språk, for eksempel norsk og svensk, har som regel så store forskjeller i oppbygning og ordforråd at de regnes som separate enheter. De fleste etablerte språk har også en offisiell skriftlig standard som fungerer som en felles plattform for brukerne.

Når vi ser på den språklige situasjonen i Norden, er det fascinerende å merke seg at nabolandene våre har en god del færre dialekter enn Norge. Språkhistorisk henger dette sammen med sentralisering og geografiske forhold. Norge har dype fjorder og høye fjell som historisk sett isolerte bygder og lokalsamfunn, noe som lot unike talemålsvarianter få utvikle seg uforstyrret gjennom århundrer. ^[2]

Hva er en dialekt?

En dialekt er en spesiell måte å snakke et språk på i et bestemt geografisk område eller innenfor en spesiell sosial gruppe. Det er først og fremst en muntlig form som brukes i dagligtale, fremfor å ha en egen uavhengig rettskrivning. Folk som snakker ulike dialekter av samme språk - for eksempel nordnorsk og vestnorsk - forstår som regel hverandre uten altfor store problemer på grunn av den grunnleggende fellesskapen i grammatikken.

Nøkkelen her er nettopp den innbyrdes forståelsen. Hvis to personer snakker hver sin variant og glatt forstår hverandre uten særskilt opplæring, regnes variantene som dialekter av samme språk. Dersom de ikke forstår hverandre i det hele tatt, snakker vi om separate språk.

Hvor går egentlig grensen mellom språk og dialekt?

Dette spørsmålet har plaget både lingvister og folk flest i generasjoner. Det finnes nemlig ingen vanntett, vitenskapelig definisjon basert utelukkende på språkvitenskap. Politikken spiller ofte en avgjørende rolle for hva som defineres som hva. Det berømte sitatet om at et språk er en dialekt med en hær og en flåte, treffer spikeren på hodet når det gjelder den politiske virkeligheten.

For eksempel er dansk, svensk og norsk gjensidig forståelige til en viss grad, men de regnes likevel som egne språk fordi de er nasjonalspråk i selvstendige stater med egne skriftspråk. På den annen side kan noen kinesiske talemål (som mandarin og kantonesisk) kalles dialekter av kinesisk i offisiell retorikk, selv om de er så ulike at brukerne ikke forstår hverandre i det hele tatt. Politiske og kulturelle grenser trumfer ofte ren språkvitenskap.

Sammenligning mellom språk og dialekt

Selv om dialekter springer ut fra et overordnet språk, skiller de seg på flere sentrale områder når det gjelder struktur, utbredelse og funksjon.

Språk

Har nesten alltid enoffisiell og fastsatt skriftlig standard

Har offisiell status og beskyttes av lover eller institusjoner

Et helhetlig og standardisert kommunikasjonssystem for en nasjon eller folkegruppe

Dekker store områder, ofte hele nasjoner eller regioner

Dialekt

Brukes primært muntlig og har sjelden en egen uavhengig rettskrivning

Regnes som en variant av hovedspråket uten egen formell nasjonal status

En geografisk eller sosial variant av et større språk

Knyttet til spesifikke lokalsamfunn, bygder eller regioner

Helsesøsteren som flyttet fra Oslo til en liten bygd i Sogn

Kari, en 32 år gammel helsesøster oppvokst i Oslo, fikk jobb på en liten klinikk indre Sogn i Vestland. Hun trodde hun hadde et godt grep om det norske språket etter et liv i hovedstaden.

Den første uken på jobb ble imidlertid en brå og ganske komisk opplevelse. Da pasientene snakket i munnen på hverandre med lokale ordelag og et helt annet tonefall, falt hun helt av lasset og forsto knapt halvparten.

Hun kjente på en snikende frustrasjon og lurte på om hun hadde gjort en kjempetabbe som hadde flyttet dit. Istedenfor å late som hun forsto alt, begynnelsen hun å spørre høflig da ordene ble for lokale.

Etter noen måneder løsnet det fullstendig, og hun innså at det ikke var et nytt språk hun lærte, men en fargerik dialekt med samme norske rot.