Hvordan sier man jeg i Trondheim?

Hvordan sier man “jeg” i Trondheim, liksom? Det er jo ikke bare jeg, vet du? Det er liksom… en hel identitet som henger i lufta. Tenk på det! En så liten ting, et så lite ord, og likevel… så mye trøndersk sjel.

Trøndere sier vanligvis “æ” eller “æg”, har jeg hørt. Æg? Det høres jo nesten ut som et gammelt runesymbol, litt mystisk og litt magisk, ikke sant? Jeg husker første gangen jeg hørte det. Jeg var vel fjorten, på en slags sommerleir i Orkdal. En gutt med fregner og et smil som kunne smelte snø, sa noe sånt som “Æ ska gå å kjøpe is”. Jeg ble helt fascinert! Det var så… annerledes. Så ekte. Ikke som den pyntelige “jeg”en vi brukte hjemme i Oslo.

Det er jo ikke bare uttale heller, det er en hel følelse. En slags lun, varm, litt sløv kanskje, men samtidig veldig direkte måte å si “jeg” på. Som om man ikke gjemmer seg bak fine ord, men bare… er. Som om “æ” og “æg” er et lite, personlig koseteppe i den trønderske dialekten. Tenk deg å si “Æ elsker deg” til noen. Det blir jo så mye sterkere, ikke sant? Mer ekte.

Jeg har en venninne fra Trondheim, hun sier alltid “æ”. Og jeg merker at jeg selv, etter alle disse årene i byen, bruker “æ” oftere og oftere. Kanskje det smitter? Kanskje det er noe i lufta, i vannet, i den trønderske sjela, som bare gjør at man… blir litt mer “æ”? Det er noe fint med det, vet du. En slags tilhørighet. Et slags… hjem.

#Dialekt #Språk #Trondheim