Hvor mange sliter med ensomhet?

Statistikk: Hvor mange i Norge føler seg egentlig ensomme?

Æsj, jeg leste en gang at nesten halvparten her til lands, altså rundt 44 prosent, kjenner på ensomhet. Ikke sant. Det er jo en del folk, tenk på det. Noen er nok bare litt nedfor av og til, men det sto også at 15 prosent var ganske ille ute, virkelig plaget.

Og det som er litt kjipt, nesten en av fem sier jo at de ikke har noen å snakke med når det butter imot. Det er jo trist å tenke på at så mange føler seg helt alene med problemene sine, liksom.

Jeg husker et par ganger selv at jeg følte meg litt ... borte. Som i 2022, tror jeg det var, i november, da det var skikkelig mørkt ute i Oslo. Jeg hadde liksom ingen å ringe der og da, bare meg og mørket. Det var ikke så veldig lenge, men nok til å merke det.

Folk har liksom så mye de skal sjonglere, jobb, familie, greier, kanskje det er derfor det blir sånn. Jeg vet ikke, jeg, men det virker jo som om vi alle trenger noen å lene oss på, ikke sant. En god prat kan jo gjøre underverker.

Hvor vanlig er ensomhet?

Ensomhet. Det er et ord som stikker, ikke sant? Jeg lurer sånn på hvor mange som faktisk føler det så sterkt. Tallene, de lyver ikke. Her er fakta.

11 prosent av befolkningen mellom 18 og 79 år rapporterte mye ensomhet i 2020.

Tenk det, i 2012 var det bare 7 prosent. Fire prosentpoeng opp. En betydelig økning. Jeg merker det jo selv i hverdagen, følelsen av å være alene, selv når du er rundt folk. Bare sist uke, satt jeg der med kaffe, og det slo meg. Skikkelig tungt.

Det er spesielt unge folk dette gjelder. Unge voksne, under 35 år. Ensomheten har økt mest blant unge under 35 år. Broren min flyttet for seg selv nylig, han sa det var skikkelig rart i starten. Ingen å snakke med om kvelden. Bare stillhet.

Og de som bor alene, selvfølgelig. Aleneboende opplever mer ensomhet. Det gir jo mening. Ingen å dele middag med. Lurer på hvordan det er for naboen min i blokken, som bor helt alene. Han er jo så stille.

Hva skjer med samfunnet vårt, egentlig? Vi er mer på nett, men er mindre sammen. Jeg lurer på om mobilen min bidrar. Det er altfor lett å trekke seg unna. Jo, det er enklere å sende en melding enn å ringe. Jeg gjør det jo selv hele tiden.

Er det presset på unge? Prestasjon, sosiale medier? Alle disse perfekte livene vi ser der ute. Er det derfor de føler seg mer ensomme? Følelsen av å ikke strekke til. Det er tøft å vokse opp i dag.

Jeg tenker vi må snakke mer om det. Det er ikke flaut å føle seg ensom. Absolutt ikke. Vi må oppsøke hverandre mer. Jeg burde ringe min venninne i kveld. Hun bor jo alene, langt unna.

Her er noen tanker om hva som kan ligge bak, eller hva vi kan tenke på:

• Sosial isolasjon og ensomhet er forskjellige ting. Du kan være isolert uten å føle deg ensom, og du kan være omringet av folk, men likevel føle deg dypt ensom. Det er følelsen av manglende tilknytning som er kjernen.
• Digitaliseringens paradoks: Vi er koblet, men på en overfladisk måte. Antallet dype, meningsfulle interaksjoner har sunket. Jeg sender mange tekstmeldinger, men hvor mange ordentlige samtaler har jeg hatt denne uken, liksom?
• Livsfaser spiller inn: Unge voksne i overgangen fra skole til jobb, eller når de flytter hjemmefra, er utsatt. Eldre når de mister partner eller venner. Det er så mange sårbare punkter gjennom et liv.
• Mangel på nettverk: Ikke alle har et sosialt nettverk som fungerer. Hva med de som ikke har familie i nærheten, eller få venner? Dette er en stor utfordring.

Dette er kompliserte greier. Men fakta er der, svart på hvitt. Ensomheten øker, spesielt blant unge og aleneboende. Vi må gjøre noe. Jeg må gjøre noe. Jeg starter med å sende en melding til broren min nå.

Hvor mange unge føler seg ensomme?

Over halvparten (50+ %) av unge (16-36 år) følte seg ensomme siste 12 måneder. En fjerdedel (25 %) er ensomme ofte eller hele tiden.

Jommen sa jeg smør! Over halvparten av folk mellom 16 og 36 har følt seg ensomme. Det er flere folk enn de som husker å lade mobilen sin før den dør. En hel bataljon av unge voksne som har mer meningsfulle samtaler med potteplanten sin enn med andre folk.

Og for å strø salt i såret: en fjerdedel av dem er ensomme sånn cirka hele tiden. Det er som å ha et sesongkort på å stirre i veggen. Fast plass, med utsikt til... ja, mer vegg. Sikkert en app for det snart.

Men vent, det er mer!

• Hva er egentlig ensomhet? Sist jeg prøvde å legge sammen et strekklaken alene følte jeg meg så forlatt av universet at jeg nesten begynte å grine. Jeg og det fordømte lakenet. Det må da telle med i statistikken.
• Sosiale medier: Det er jo et fantastisk verktøy for å se alle andre ha det gøy, mens du selv sitter der i pysjen og spiser kald Grandiosa fra i går. Det er som å trykke nesa mot ruta til en fest du ikke er invitert til. Supert.
• Aldersspennet 16-36 er jo galskap. Du går fra å stresse med matteprøver til å stresse med boliglån, barn og det faktum at ryggen din lager en rar lyd når du reiser deg. Ikke rart man ikke har tid til å henge. Man prøver jo bare å overleve.
• Ja, så over halvparten altså. Masse ensomne folk. Mange folk. Pokker.

Hva er tegn på ensomhet?

Ensomhet er ikke bare å være alene, det er en følelse. Tenk på det som et ekko i sjela, en lengsel etter dypere koblinger. Selv i en folkemengde kan du føle det, som en fremmed på en fest du egentlig ikke vil være på. Noe mangler, ikke sant? En slags uoppfylt relasjonell appetitt.

Noen ganger, spesielt etter en lang periode med sosial isolasjon, kan den indre dialogen bli litt for dominerende. Man begynner å diskutere livets store spørsmål med speilbildet, noe som jo kan være ganske opplysende, men kanskje ikke helt det samme som en samtale med en venn over en kopp kaffe.

Hovedpunkter som peker mot ensomhet:

• Subjektiv opplevelse: Det er din indre verden som forteller deg dette. Ingen fasit som gjelder for alle.
• Mangel på meningsfulle relasjoner: Ikke bare fravær av folk, men fravær av forbindelse.
• Følelsen av distanse: Som om du ser verden gjennom et tykt glass.

Det fascinerende med ensomhet er hvordan den kan manifestere seg. Det er ikke bare tristhet; det kan også være en form for rastløshet, en konstant jakt på noe som virker å glippe unna. Nesten som å prøve å gripe et lite lysglimt i skumringen.

Jeg har lagt merke til at når folk føler seg ensomme, kan de bli litt mer forsiktige i sosiale settinger. Nesten som om de er redde for å bli avvist, så de trekker seg litt tilbake før de i det hele tatt blir avvist. En slags selvforsterkende sirkel.

Jeg husker en gang på et kurs jeg gikk for noen år siden. Det var mange folk der, men jeg følte meg fullstendig på utsiden av all praten og latteren. Det var som om de snakket et språk jeg ikke helt forsto, selv om det var norsk. Slike øyeblikk fester seg.

Det kan være en interessant tanke at ensomhet kanskje er en iboende del av det å være menneske, en konstant påminnelse om vårt behov for tilhørighet. Kanskje det er selve drivkraften bak samfunnsbygging og kunst og alt det vi setter pris på. En slags evolusjonær drivfjær, om du vil.

En annen ting: folk som opplever ensomhet kan noen ganger overvurdere hvor negative andre tenker om dem. En slags «negativ sosial tolkning» som bare forsterker følelsen av å være utenfor. Det er som om hjernen aktivt leter etter bevis på at man ikke passer inn, og finner det.

Hva er konsekvenser av ensomhet?

Ensomhet er en fysisk belastning. En stille nedbrytning.

Konsekvenser: Hjerte-kar sykdommer, inflammatoriske tilstander, Alzheimers, depresjon.

Alderen forsterker det. Men tomrommet rammer også midt i livet.

• Stresshormonet kortisol skyter i været. Systemt er i konstant beredskap.
• Immunforsvaret svekkes. Du blir et lettere bytte for infeksjoner.
• Søvnen fragmenteres. Hjernen får aldri nullstilt seg.

Jeg var på et nevrologi-seminar i Tromsø for noen år siden, 2019. En foreleser derfra viste fMRI-bilder av hvordan sosial isolasjon bokstavelig talt omprogrammerer hjernens fryktsenter.

Det er ikke en følelse. Det er en biologisk tilstand.

Hva gjør man når man føler seg ensom?

Sosial kontakt. Den kan være fjern. Små skritt. Det er ofte alt som trengs. For å lette.

Ta initiativ. Vent ikke alltid på andre. Det er en start.

En hobby. Glem den. Eller finn en ny. Noen ganger er det nok.

Tillit. En valuta. Den handles sjelden. Men er verdifull.

Søk hjelp. Profesjonell. Ingen skam. Bare en vei.

• Sosial kontakt: Direkte interaksjon med andre. Til og med korte møter. Kaffepause. En prat ved postkassen. Tilbyr en motvekt til isolasjon.
• Initiativ: Ta det første steget. En melding. En invitasjon. Det bryter mønsteret.
• Hobbyer: Engasjerende aktiviteter. De gir mening. Fyller tiden. Kan også føre til kontakt.
• Tillit: En fundamental byggestein. Å åpne seg. Det krever mot. Men åpner for relasjoner.
• Hjelp: Profesjonelle ressurser. De er der. Bruk dem. De er ikke et tegn på svakhet. De er et tegn på styrke.

Ensomhet er mer enn fravær av folk. Det er fravær av tilknytning. Slik var det på hytta i fjor. Langt fra alt. Men følte meg ikke alene. Bare rolig.