Hvordan merker man at man har ME?

7 måneder siden 51 visninger

Symptomer på ME (myalgisk encefalopati) kjennetegnes av en unormal, vedvarende utmattelse. Hovedsymptomet er anstrengelsesutløst sykdomsfølelse (PEM), der selv lett aktivitet kan gi en markant forverring med lang restitusjonstid. Uoppfriskende søvn, smerter og hodepine er også vanlig.

Kommentar 0 liker

Kanskje du også vil spørre om dette?Mer

Tegn på ME? Slik gjenkjenner du symptomer

Jeg husker jeg følte meg helt utslått etter minste ting, som om jeg hadde løpt et maraton bare ved å gå til postkassa. Det tok liksom dager, ikke bare timer, å føle seg litt normal igjen. Virkelig slitsomt.

Og søvnen, ja, den var et kapittel for seg. Jeg kunne sove lenge, virkelig lenge, men våknet fortsatt med en følelse av å være helt tom i hodet og kroppen. Som om jeg aldri hadde sovet i det hele tatt.

Så kom smertene. Skikkelig gnagende i muskler og ledd, og hodepinen var en konstant følgesvenn. En slags dump, verkende greie som aldri helt ga seg. Husker en gang jeg hadde sånn hodepine at jeg knapt klarte å lese overskriften på avisen.

Hvordan finne ut om man har utmattelsessyndrom?

Hvordan finne ut om man har utmattelsessyndrom? Diagnosen utmattelsessyndrom stilles ved at legen utelukker alle andre mulige sykdommer. Pasientens symptombeskrivelse er avgjørende. Det finnes ingen spesifikk test, blodprøve eller skanning som kan bekrefte tilstanden.

Å få denne diagnosen er som å gå på spøkelsesjakt med en lege som i utgangspunktet er skeptisk til spøkelser. Du vet du har sett noe, men alt utstyret viser normale verdier.

Legen din blir en slags medisinsk negativ-detektiv. De sjekker deg for alt fra borrelia til en hemmelig karriere som nattlig sumobryter. Når de har strøket alt fra listen, og du fortsatt føler deg som en dårlig ladet mobiltelefon fra 2008, da begynner man å nærme seg noe.

Naboen min Børre var sikker på at han hadde det, men det viste seg at han bare var allergisk mot sin nye svigermor og drakk altfor mye kaffe. Lett å ta feil.

Så, reisen mot en diagnose ser omtrent slik ut:

Trinn 1: Den store fortellingen. Du må male et bilde med ord for legen din, som en slags sliten, verbal Edvard Munch. Din historie er det eneste reelle beviset i denne saken.
Trinn 2: Eliminasjonsleken. Legen tar på seg Sherlock Holmes-hatten og begynner å utelukke det åpenbare. Har du jernmangel? Stoffskifteproblemer? Sover du rett og slett elendig?
Trinn 3: Test-galskapen. Forvent blodprøver som kan fylle et lite akvarium. De leter etter alt... unntatt det de faktisk prøver å finne. Fordi det ikke finnes en test for det. Ironisk.
Trinn 4: Den store stillheten. Når alle andre dører er lukket, låst og barrikadert, og det eneste som står igjen i rommet er deg og din urokkelige følelse av å ha kroppens batteri permanent på 2%, da har du svaret.

Oppsummert for den travle (og trøtte):

Diagnosen er en utelukkelsesprosess. Det er ikke en jakt på et funn, men en jakt på fraværet av alle andre funn.

Din egen historie er det viktigste verktøyet. Vær brutalt ærlig om hvordan du har det. Legen er ingen tankeleser, selv om noen av dem har en mistenkelig god intuisjon.

Ingen enkelt test kan gi svaret. Prøver og skanninger brukes kun for å forsikre seg om at du ikke lider av noe annet, som for eksempel å være en hemmelig agent for en fremmed makt. Det er visstnok også slitsomt.