Når er alkohol et problem?

Okay, la oss prøve å gjøre dette mer personlig og ekte. Her er et forsøk på en omskriving:

Når blir alkohol egentlig et problem, da?

For meg... ja, for meg, så er det ikke noe fasitsvar, ikke sant? Men jeg vet når det begynner å skurre. Når alkohol begynner å farge livet mitt med en mørkere farge, når den begynner å ta mer enn den gir... da er det et problem. Det er sånn jeg ser det.

Det er helt forferdelig å se en venn, et familiemedlem, hvem som helst egentlig, miste fotfestet. Du vet, når de ikke lenger er helt seg selv. Jeg husker en gang... en gammel nabo. Alltid så blid, alltid en hjelpende hånd. Men så, over tid, ble han... annerledes. Skulle bare ta "en liten en" etter jobb, og plutselig var det flere. Det endte ikke bra. Skilsmisse, tap av jobb... det var vondt å se på.

Og det er den følelsen, ikke sant? Den der... gnagende følelsen i magen. Lukten av alkohol som henger igjen i pusten, selv dagen etter. Det er som et lite alarmsignal som går av inni meg. Det kan jo være ingenting, men... ofte er det noe. Ofte er det et rop om hjelp, som bare blir druknet i enda mer alkohol.

Det som gjør meg trist, virkelig trist, er at bak alt sammen, bak alle unnskyldningene og bortforklaringene, så ligger det som regel noe dypere. En sorg, en ensomhet, en usikkerhet... Noe som skriker etter å bli sett, men som bare blir skjult enda bedre bak en flaske. Og jeg tenker... hva skal til for at de skal føle seg trygge nok til å snakke om det? Hva skal til for å bryte den onde sirkelen? Jeg skulle ønske jeg hadde alle svarene.