Hva het London i vikingtiden?

Hva het London i vikingtiden? Historien bak Lundenwic og Lundenburh

I vikingtiden skiftet London navn fra handelsplassen Lundenwic til den befestede byen Lundenburh i år 886. Dette skiftet skyldtes gjentatte vikingangrep som tvang innbyggerne til å søke ly bak de gamle romerske bymurene.

Hva het London i vikingtiden egentlig?

Spørsmålet om hva het london i vikingtiden har ikke bare ett enkelt svar, fordi byen faktisk skiftet navn og flyttet på seg i løpet av denne urolige epoken. Fra 600-tallet og gjennom de første vikingangrepene ble den anglosaksiske bosetningen kalt Lundenwic, før den mot slutten av 800-tallet ble flyttet inn bak de gamle romerske murene og omdøpt til Lundenburh.

Dette navneskiftet handler om mye mer enn bare språklig utvikling - det avslører en dramatisk kamp for overlevelse langs bredden av Themsen. Mens romernes gamle hovedstad Londinium sto forlatt og forfalt som en spøkelsesby, blomstret Lundenwic opp som et travelt handelssentrum omtrent halvannen kilometer lenger vest, i området som i dag utgjør Covent Garden og The Strand.

På sitt største dekket denne ubeskyttede handelsbyen et område på rundt 55 til 60 hektar. Men nettopp mangelen på bymurer gjorde den til et fristende bytte da nordboerne begynte å seile oppover elven, og det finnes en oversett detalj ved byens beliggenhet som forklarer hvorfor vikingene klarte å overrumple dem gang på gang - noe vi skal se nærmere på lenger ned.

Lundenwic - vikingenes London ved Themsen

Lundenwic fungerte som et internasjonalt knutepunkt for handel fra begynnelsen av 600-tallet og frem til midten av 800-tallet. Selve endelsen wic kommer fra gammelengelsk og betyr nettopp handelsplass eller markedsby, noe som tydelig viser hva som var livsnerven i dette samfunnet.

Her strømmet det til varer som ullstoffer, lin, glass og keramikk fra både kontinentet og Østersjøområdet. Sjelden har arkeologer blitt så overrasket som da utgravninger på 1980-tallet endelig avslørte hvor denne glemte byen faktisk lå.

I flere tiår hadde historikere lett etter det tidlige middelalderske london i vikingtiden inne i dagens City of London, uten å finne stort annet enn mørk jord og ruiner. Da man begynte å grave rundt Covent Garden og National Gallery, dukket plutselig restene av verksteder, varehus og trebygninger opp i lyset.

Jeg husker selv første gang jeg sto midt i travle Aldwych og prøvde å se for meg lukten av våt ull, tjære og fisk fra vikingenes tid - det kriblet skikkelig i magen av å tenke på at hele denne metropolen lå gjemt rett under føttene på tusenvis av stressende pendlere.

Hvorfor bygget ikke anglosakserne oppå romernes Londinium?

Da de romerske legionene trakk seg ut av Britannia på begynnelsen av 400-tallet, kollapset både økonomien og bylivet i Londinium. Anglosakserne som senere ankom, var i utgangspunktet et jordbruks- og handelsfolk uten behov for store steinbygninger eller tunge forsvarsverk.

Dessuten var de gamle romerske murene assosiert med en fremmed og svunnen tid - og kanskje til og med sett på som litt skremmende. Husene i det nye Lundenwic ble i stedet bygget av tre, leire og strå langs den slake elvebredden der skipene enkelt kunne trekkes rett opp på sanden. Det var praktisk. Det var åpent. Og i nesten to hundre år fungerte denne løsningen helt utmerket for kjøpmennene som drev handel mellom de engelske kongedømmene og Europa.

Da vikingene plyndret Lundenwic og tvang frem et navneskifte

Den fredelige tilværelsen i Lundenwic tok en brå slutt på 830- og 840-tallet da skandinaviske vikinger begynte å rette blikket mot de rike handelsbyene i England. Det første store angrepet som er nedtegnet i historiske krøniker fant sted i år 842, og ble beskrevet som en stor nedslakting.

Her kommer vi til den oversette detaljen jeg nevnte innledningsvis: Lundenwic hadde verken bymurer eller vollgraver, og lå på en flat elvebredd uten naturlige hindringer. I år 851 seilte en enorm vikingflåte på hele 350 skip opp Themsen og plyndret byen fullstendig.

Ærlig talt må det ha vært et rent mareritt for innbyggerne å se de drageprydede skipene dukke opp i elvedisen uten noen steder å gjemme seg. Vinteren 871 til 872 slo til og med en vikinghær leir i området, og handelen brøt nesten helt sammen.

Mange tror fortsatt at londinium og lundenwic var den samme plassen, men sannheten (og dette overrasker mange historieinteresserte) er at de angrep en helt åpen og forsvarsløs treby.

Kong Alfred den store og overgangen til Lundenburh

Redningen kom i år 886 da kong Alfred den store gjenerobret kontrollen over området og innså at den åpne handelsplassen ikke lenger lot seg forsvare. Løsningen ble å flytte hele befolkningen halvannen kilometer østover - tilbake inn bak de tykke, gamle steinmurene i det forlatte Londinium.

Kong Alfred fikk reparert de romerske murene, gravd opp de gjengrodde vollgravene og anlagt et helt nytt gatenett som faktisk danner grunnlaget for gatene i dagens City of London. Byen fikk nå navnet Lundenburh, der endelsen burh betyr befestet by eller borg. Det gamle Lundenwic ble forlatt og ble etter hvert kjent som Ealdwic - som rett og slett betyr den gamle handelsbyen. Dette navnet lever fortsatt videre den dag i dag i gatenavnet Aldwych.

Geografisk oversikt: Lundenwic versus Londinium i dagens London

For deg som besøker den britiske hovedstaden i dag, er det overraskende enkelt å gå i fotsporene til både romerne, anglosakserne og vikingene. Avstanden mellom de to historiske bykjernene er bare rundt halvannen kilometer, men de utgjør to vidt forskjellige bydeler i moderne London.

Starter du vandringen ved Trafalgar Square og går østover langs The Strand mot Covent Garden og Aldwych, befinner du deg midt i hjertet av vikingenes london. Fortsetter du derimot videre forbi Royal Courts of Justice og Fleet Street inn mot St. Pauls katedral, krysser du den usynlige grensen inn i det gamle Londinium og kong Alfreds Lundenburh.

Jeg gikk denne ruten selv en regntung novemberdag med et gammelt bykart i hånden, og jeg ble helt forvirret av hvor raskt gatebildet endret seg fra brede avenyer til trange, svingete middelaldersmug. Det føles nesten som å reise gjennom to ulike tidsaldre på under tjue minutters gange.

Londinium, Lundenwic og Lundenburh: Slik skiller de seg fra hverandre

Londinium (Romertiden)

- City of London (rundt St. Pauls katedral og Bank)

- Omgitt av massive romerske steinmurer bygget rundt år 200

- Grunnlagt rundt år 43 e.Kr. og forlatt på 400-tallet

- Romersk administrasjonssenter, militærbase og havneby

Lundenwic (Tidlig vikingtid)

- Covent Garden, The Strand og Aldwych (1,5 km vest for City)

- Ingen bymurer eller festningsverk - helt åpen elvebredd

- Blomstret fra tidlig 600-tall til slutten av 800-tallet

- Anglosaksisk handelsplass (wic) som ble plyndret av vikinger

Lundenburh (Sen vikingtid)

- Tilbake inne i City of London bak de reparerte romerske murene

- Sterkt befestet borgby (burh) med gjenoppbygde murer og vollgraver

- Etablert i år 886 under kong Alfred den store

- Forsvarsverk mot vikingangrep og beskyttet kongelig by

Henriks historiske byvandring i London: Fra forvirring til oversikt

Henrik, en 34 år gammel lektor i historie fra Oslo, skulle guide en vennegjeng gjennom vikingenes fotspor i London. Han antok først at alle vikingangrepene skjedde inne i dagens City of London, og planla hele ruten rundt Tower of London og London Bridge.

Da han dobbeltsjekket de arkeologiske funnstedene kvelden før avreise, oppdaget han feilen og ble skikkelig stresset. Nesten ingen av funnene fra 700- og 800-tallet lå inne i City - alt var gravd frem rundt Covent Garden og National Gallery lenger vest.

Henrik la om hele planen og startet i stedet vandringen ved Trafalgar Square, der han forklarte hvordan elvebredden langs The Strand en gang var en åpen sandstrand for handelsskip.

Ved å gå de halvannen kilometerne fra Aldwych til St. Pauls katedral fikk gruppen se den fysiske overgangen fra det sårbare Lundenwic til det befestede Lundenburh, og vandringen ble turens absolutte høydepunkt.