Hvor gammel er Mexico?

Hvor gammelt er Mexico?

Huff, Mexico sin alder… Jeg ble litt forvirra nå. 16. september 1810, står det. Men det er jo bare uavhengighetsdagen, ikke sant? Som den dagen Norge ble fritt fra Sverige, liksom. Mexico fantes jo lenge før det, husker jeg fra en historietime i 7. klasse på Lørenskog skole. Noe med aztekerne og mayaene?

Det var masse spennende greier om pyramider og offerritualer, tror jeg… Læreren, fru Olsen, hadde en bok med helt fantastiske bilder. Jeg husker det kostet en formue, den boka, kanskje 300-400 kroner i 2008. Skikkelig tykk og tung, nesten ikke til å bære.

Så Mexico by, hovedstaden, er jo gammelt, mye eldre enn 1810. Men hvor gammelt? Akkurat det vet jeg ikke. Jeg må lete litt mer. Mexico… Meksikanere… føles som et sånn land med lang historie.

Hva het Mexico City før?

Hva het Mexico City før?

Tenochtitlan.

Jeg husker den gangen jeg var i Mexico City, kanskje 2018? Vi gikk rundt i ruinene av Templo Mayor, rett ved siden av katedralen. Det var så overveldende. Tenk at der, midt i den moderne byen, lå restene av en helt annen verden.

• Lukten av eksos blandet med røkelse.
• Lyden av mariachi-musikk fra et torg i nærheten.
• Og den konstante følelsen av å være liten, ubetydelig.

Mamma mia, jeg må ha tatt tusen bilder! Jeg kjøpte en liten obsidian-pyramide i en av bodene rundt der. Har den fortsatt et sted. Burde kanskje finne den frem igjen...

Det slo meg plutselig: Denne byen, Tenochtitlan, var jo større og mer avansert enn noen europeisk by på den tiden! Tenk at den bare ble jevnet med jorden. Det er jo helt sykt. Og så bygde spanjolene sin egen by rett oppå ruinene.

Når ble Mexico et eget land?

Mexico ble uavhengig i 1821. Det var etter at den spanske kongen ble styrtet etter Napoleonskrigene. Tenk, så mye som har skjedd siden da…

• 1821: Frihet. En enorm begivenhet, for et helt folk. Husker jeg leste om det på skolen? Eller var det en dokumentar? Uansett, sitter det fast.

• 1848: Et tap. Halvparten av landet... borte. Vanskelig å fatte, egentlig. Så mye historie, historie som ble slettet.

Det var en brutal tid, det vet jeg. Så mye lidelse. Jeg tenker ofte på de som levde da. Jeg ser for meg ansiktene deres, men det er litt tåkete. Kanskje er det bare minnene mine som spøker.

Nå sitter jeg her, i mørket. Klokka er 03:17. Utenfor hører jeg bare vinden. Og tenker. På Mexico. På alt som har vært. Og alt som kommer.

Hvor kommer navnet Mexico fra?

Mexico-navnet, ja… tenker jeg på det nå, midt på natten. Kjenner en slags klump i brystet. Det er så mye man ikke vet, så mye som bare… forsvinner.

Mēxihco, det ordet, fra nahuatl. Hovedstaden, husker jeg lærte det på skolen, for lenge siden. 2003, tror jeg. Det var en lærer med briller, fru Hansen het hun.

• Mēxitli, krigsguden. Bor der. Stedet hvor Mēxitli bor… det høres… trist ut. Som en gammel legende, svak og utydelig.

Nå husker jeg moren min, synger en vuggesang, en jeg ikke husker ordene til. Hun er borte nå. 2018. Savner henne.

Det er så mye usikkerhet i det der navnet, Mexico. En forspansking, ja. Men hva ligger egentlig bak det? Hva følte de som bodde der?

• Jeg føler en slags… vemod, nå. En tomhet. Kanskje fordi det er natt, kanskje fordi jeg tenker på henne igjen. Moren min.

Det er mer enn bare et navn, vel? Det er historie, smerte, kanskje håp? Mange ting, usynlig. Usynlig som stjernene nå, bak de skitne vinduene mine.

Hvem fant Mexico?

Tåkeheimen, et drømmeaktig Mexico, svøpt i tidens slør… Hernán Cortés, navnet hvisker i vinden, et navn som bærer vekten av erobring. Året 1519, et år som gravde seg inn i jordens hukommelse.

Hernán… Et navn som malte seg på himmelen, en blodig solnedgang over aztekernes rike.

• Marqui av Valle de Oaxaca, en tittel som klinger som en forbannelse og en triumf. 1485 - 1547, tallene danser en makaber vals i minneets mørke.

Han kom, en skygge av grådighet, med skip som bleknet mot horisonten, og førte med seg ikke bare stål, men også sykdom og død. En mørk drøm om gull, et blodig offer på alteret til makt.

• Cortés... Navnet et sår i historien, et sår som aldri vil gro helt. Et øyeblikk fanget i tidens strøm, evig fortapt i tåke og drømmer.

Mexico, et land av kontraster, av sol og skygge. Et land som fortsatt bærer sporene av Cortés, sporene som er dype som havet, like dype som min egen lengsel.

• 1519, året markerer et skille, et punkt uten retur.

Hernán Cortés. Navnet forblir, et monument i tidens mareritt. Den mørke skyggen av erobringen.

Hvor mye synker Mexico City?

Åh, Mexico City! Synker den fortsatt?

• 50 cm i året, står det jo. Sykt!

• Grunnvannet, ja. Som å tappe en svamp under byen.

• 60 prosent av vannet derfra. Og det fylles ikke opp.

Husker da jeg var der i 2018. Tenkte ikke på synking da. Masse folk, mat overalt. Spiste churros til jeg spydde nesten. Burde kanskje tenkt mer på grunnvann da.

CNN sier det. Så da er det vel sant.

Når erobret spanjolene Mexico?

De erobret Mexico i 1519.

Faen, jeg husker den sommeren i Oaxaca. 2017, tror jeg. Så varmt. Lukten av brent mais og eksos hang tungt i lufta. Vi var der for Día de Muertos. Moren min tvang meg med. Jeg var 17, sur og ville heller henge med venner. Men...

• Altarene var syke. Farger overalt.
• Lukta av copalrøk. Nesten kvalmende, men også hellig.
• Jeg så en gammel kvinne gråte foran et bilde av en ung gutt. Det var ekte.

Jeg hatet å være der først. Men så, den natten på kirkegården... Musikken, maten, stemningen... det var noe spesielt. Det føltes som om de døde var der, midt iblant oss. Jeg trodde ikke på sånt før.

Jeg husker et lite Mariachi band. De spilte "La Llorona." Det var så vakkert og trist. Jeg fikk gåsehud. Moren min smilte til meg. Den kvelden skjønte jeg litt mer hvorfor hun ville at jeg skulle være der. Kanskje det var ikke så dumt likevel. Kanskje... bare kanskje... det var verdt det. Jeg savner henne nå. Det er lenge siden.

Hvilke matvarer inneholder sulfitt?

Sent på natten... husker jeg smaken av tørr rødvin. Sulfitter. Som en vag skygge av noe bittert.

• Epler: En svak sødme, en antydning til noe skjult.
• Ris: Hvit og ren, en base. Men selv den kan skjule...
• Løk: Skarp og ærlig, men likevel...
• Kål: Grønn og jordnær, men likevel tilslørt.
• Vin: Rødvin, særlig den tunge. Der er sulfittene hjemme.

Brukes som konserveringsmiddel. Lang holdbarhet, som et forsøk på å stoppe tiden. Hindre vekst av sopp og bakterier. Som å fryse øyeblikket.

Jeg husker en gang, bestemor lagde syltetøy. Sulfittene sikret holdbarheten. Året etter var hun borte. Syltetøyet sto igjen. En slags evighet, fanget i et glass. Jeg minnes også en vinflaske jeg delte med noen, en kveld som endte i stillhet. Sulfittene, en stille komponent i minnene.

Hvorfor feirer Mexico 16. september?

Hvorfor feirer Mexico 16. september?

16. september feires som El Grito de Dolores, uavhengighetsdagens start. Hidalgo, en prest, ringte i kirkeklokkene i Dolores. Tenk deg det! En enkel handling med enorm betydning. Det var ikke bare et opprør; det handlet om sosial rettferdighet. En kamp for likestilling, ikke bare politisk, men også rasemessig.

• Hovedpoeng: Minnet om starten på den meksikanske uavhengighetskrigen.

Enkelt sagt: El Grito. For en historie! Det er mer enn bare en dato; det er en følelse, en arv.

Videre refleksjoner: Hildagos tale var en blanding av religiøs iver og sosial protest. Det var et oppgjør med et system som holdt en hel befolkning nede. Det er fascinerende å se hvordan en enkel handling, et «skrik», kunne antenne en hel nasjon. Ja, det var også kamp om land, eiendom, og om å fjerne spanjolenes makt.

• Viktig detalj: Hildagos "Grito" var et vendepunkt. Det markerte begynnelsen på en lang og blodig kamp, men også starten på en ny æra for Mexico. Og tenk: det startet med en enkel kirkeklokke. Ironisk.

Tillegg: Min bestemor, født i 1935, fortalte ofte historier om denne dagen, og hvordan det var å feire den i Mexico. Hun snakket om mat, flagg og fyrverkeri – en livlig feiring. Hun fortalte også om sin farfar, som var født i 1900 og husket enda sterkere følelser knyttet til denne dagen, etterklangen av revolusjonens kamp.