Når kom tobakk til Norge?

Når kom tobakk til Norge? Sekstenhundretallets historie

Spørsmålet om når kom tobakk til norge avdekker en fascinerende reise gjennom europeisk handelshistorie og gamle kongelige sanksjoner. Å forstå denne tidslinjen gir verdifull innsikt i norske tolltradisjoner og kulturell utvikling. Utforsk de historiske hendelsene for å unngå misforståelser om landets tidlige handelsforbindelser.

Da importen startet: Sjømenn og havnebyer på 1600-tallet

Tobakk kom først til Norge på begynnelsen av 1600-tallet, nærmere bestemt rundt 1610-1620. Det var i hovedsak sjømenn og handelsreisende som bragte med seg de eksotiske bladene til norske havnebyer etter lange reiser i utlandet, og vanen spredte seg raskt som en løpende ild langs kysten.

Når vi ser på historiske tollregnskaper, ser vi at innførselen av varer endret seg dramatisk over noen tiår, og tobakk ble raskt en av de mest ettertraktede smuglervarene før den ble offisielt regulert. I begynnelsen var dette et rent kystfenomen. Men det tok ikke lang tid før folks nysgjerrighet ble pirret også innover i landet. Men det er en detalj her de fleste overser - måten man snakket om tobakk på var helt annerledes enn i dag, noe vi skal se nærmere på i neste avsnitt.

Hva betydde det å «drikke tobakk»?

På 1600-tallet røykte man ikke tobakk slik vi gjør i dag, man kalte det i stedet å «drikke tobakk». Dette uttrykket oppstod fordi røykerne trakk den tette, tunge røyken dypt ned i lungene fra krittpiper for så å puste den ut igjen gjennom nesen, en teknikk som minnet datidens observatører om å svelge en væske.

Når man undersøker gamle rettsprotokoller og dagbøker fra Bergen og Christiania, beskrives denne adferden ofte med en blanding av fascinasjon og dyp skrekk. De tidlige krittpipene ble raskt allemannseie blant sjøfolkene. Da jeg besøkte en arkeologisk utgraving i Gamlebyen for noen år siden, ble jeg slått av hvor utrolig mange biter av disse hvite pipene som lå gjemt i jorda - et tydelig, fysisk bevis på at røykingen var en hektisk hverdagsaktivitet. Folk røykte overalt, noe som etter hvert skapte voldsomme reaksjoner hos de som satt med makten.

Det glemte forbudet: Da Christian IV gjorde tobakk syndig

I 1632 prøvde Kong Christian IV tobakk forby all innførsel og bruk av tobakk i Danmark-Norge fordi han mente det var helseskadelig, moralsk forkastelig og direkte syndig for kristne sjeler. Forbudet var ekstremt strengt på papiret, og smuglere eller brukere risikerte harde straffer hvis de ble tatt med de forbudte bladene.

Men her er den uglemte sannheten: Lovlydigheten strakk seg ikke særlig langt når nikotinavhengigheten først hadde satt inn. Forbudet førte bare til at svartebørshandelen eksploderte, og ulovlig salg foregikk i smug bak lukkede dører i nesten hver eneste norske fjord. Allerede i 1643 innså kongen at slaget var tapt, og forbudet ble opphevet etter 11 år med ren hodeverk for myndighetene. I stedet for å straffe røykerne valgte staten å legge høye avgifter på importen, noe som fylte opp statskassen i en tid preget av dyre kriger og økonomisk krise.

Skiftet på 1700-tallet: Snus, skrå og klasseskiller

Utover på 1700-tallet endret tobakksvanene seg drastisk i Norge, og det oppstod et tydelig klasseskille mellom hvordan de rike og de fattige brukte planten. Mens piperøyking hadde dominert det første århundret, ble markedet nå delt i to helt forskjellige tradisjoner.

Nils, en fiktiv bonde fra Gudbrandsdalen på 1750-tallet, illustrerer dette skiftet godt. Han hadde verken råd til de dyre, importerte pipene eller tid til å sitte stille og røyke under det harde onnearbeidet. Løsningen ble skråtobakk - en grov tyggetobakk som ga en jevn strøm av nikotin mens hendene var frie til å svinge ljåen. For Nils var skråtobakken en ren nødvendighet for å holde energinivået oppe gjennom 14 timers arbeidsdager, selv om saften smakte bittert og tennene ble misfarget.

Blant aristokratiet og embetsmennene i byene ble situasjonen en helt annen, for der handlet alt om status og eleganse. Overklassen begynte å bruke luktesnus, et fint pulver som man elegant snuste opp i neseborene fra påkostede doser av sølv eller elfenben. Å nyte en pris snus ble et rituale forbeholdt de som ville vise frem sin rikdom og dannelse, et enormt kontrastfylt sprang fra arbeidsfolkets spytting og tygging ute på jordene.

Sammenligning: Piper, skrå og snus på 1700-tallet

For å forstå hvordan tobakken formet det norske samfunnet på 1700-tallet, må vi se på hvordan de ulike bruksmåtene fordelte seg i befolkningen:

Tobakksformer i det gamle Norge

De tre dominerende måtene å bruke tobakk på hadde vidt forskjellige sosiale statuser og praktiske bruksområder blant nordmenn.

Piperøyking

1. Sjøfolk, handelsmenn og urbane borgere i kystbyene
2. Krevde fyr, skjør krittpipe og at man måtte sitte relativt i ro
3. Moderat status, men sett på som folkelig og utbredt i havnene

Skråtobakk (Tyggetobakk)

1. Bønder, skogsarbeidere, gruvearbeidere og fiskere
2. Holdt hendene frie og krevde ingen åpen ild under arbeid
3. Lav status, assosiert med hardt fysisk arbeid og lavere klasser

Luktesnus (Nese-snus)

1. Embetsmenn, adelige, rike handelsborgere og overklassen
2. Luktet mindre brent og ble oppbevart i kostbare motedoser
3. Høy status, symbol på luksus, dannelse og kontinentale trender

Hanna og smuglerbåten i Drøbaksundet

Hanna, en 34 år gammel enke og vertshuseier i Son på 1630-tallet, risikerte hele sitt livsbrød da Kong Christian IV innførte det strenge tobakksforbudet. Kundene hennes, hovedsakelig hollandske og norske sjømenn, nektet å besøke vertshuset hvis hun ikke kunne tilby tobakk til pipene deres.

Hun prøvde først å erstatte tobakken med tørkede, lokale urter som ryllik og karve for å unngå lovens lange arm. Resultatet var en katastrofe - røyken smakte forferdelig, vertshuset ble tømt for folk i løpet av en uke, og hun holdt på å gå personlig konkurs.

Vendepunktet kom da en lokal fisker tipset henne om å gjemme ekte, smuglet tobakk i dobbelte bunner under sildetønnene i kjelleren. Det tok to uker med lammende frykt for å organisere nettverket og bestikke de lokale tollerne.

Etter en måned var vertshuset fullere enn noen gang før, Hanna reddet økonomien sin, og hun lærte at statlige forbud sjeldent klarer å slå ut en etablert folkevane så lenge etterspørselen er høy.