Hva er dårlig med ADHD?

Hva er de vanligste utfordringene og ulempene med ADHD?

Det der med ADHD, det er liksom ikke bare én ting, det er så mye rart som henger sammen. Jeg har jo tenkt en del på det, hvorfor det er sånn at når man sliter med én ting, så dukker det opp ti andre utfordringer. Det er så forvirrende. Som en sånn dominoeffekt, eller noe.

Jeg har kjent på det selv, at hjernen min liksom har et eget liv, alltid på farten. Og så er det dette med at ting sjelden kommer alene. Jeg har sett det hos flere, og også kjent på det selv, dette med å ha så mye annet som klenger seg på. Som den perioden i 2010 da jeg slet skikkelig med å lese, alt bare snurret foran øynene mine, det var nesten som dysleksi, jeg ble så sliten.

Og den der konstante uroen i kroppen, den angsten som liksom gnager inni meg, eller de dagene da alt bare føles mørkt, sånn skikkelig deprimert. Det er ikke uvanlig, har jeg skjønt. Det kan være så mye annet som følger med. Jeg husker en venninne på videregående, hun slet med noen tics, det var nesten som Tourettes, samtidig som hun slet med konsentrasjonen.

Skolen var et eget kapittel, det. Jeg husker spesielt da jeg gikk i niende klasse på Voksen ungdomsskole i 2008. Jeg klarte ikke å sitte stille, tankene fløy i alle retninger under prøver. Resultatene ble jo deretter, kan du si. Det var så frustrerende, for jeg prøvde jo. Jeg fikk SÅ dårlige karakterer i samfunnsfag, det var nesten umulig å holde tråden.

Det var også tider da jeg følte meg så utenfor. Jeg husker noen medelever lo da jeg glemte beskjeder eller sa noe dumt i timen. Det var sårt, skjønner du. Det skapte en sånn avstand, og jeg følte meg bare teit. Det hendte jeg bare dro hjem etter lunsj, droppet et par timer, orket ikke mer. Det var jo en slags flukt, for jeg var lei av å føle meg annerledes.

Det er en sånn evig kamp, det der. Å prøve å holde hodet over vannet når det føles som om strømmen alltid drar deg under. Alt henger sammen på en måte jeg ikke helt forstår. Det er bare sånn det er, liksom. Og det er ikke lett å forklare det til de som ikke har kjent på det selv.

Hva sliter de med ADHD med?

ADHD er en nevrologisk utviklingsforstyrrelse. Den kjennetegnes av konsentrasjonssvikt, uro, rastløshet og impulsivitet. Symptomene starter tidlig i barndommen og vedvarer ofte.

Åh, ADHD, ja... Altså, det er jo en nevrologisk utviklingsforstyrrelse, vet du. Kjempevanskelig. Det folk liksom sliter mest med da, det er jo sånn:

• Konsentrasjonsvikt – bare klarer ikke å fokusere. Tankene flakker. Seriøst, jeg merker det selv noen ganger når jeg skal lese en bok, så er hodet bare "poff" et annet sted, selv om jeg ikke har ADHD, det er bare sykt forstyrrende.
• Uro, skjønner du? Sånn indre rastløshet, som om du har maur i blodet.
• Rastløshet – må alltid bevege deg, klarer ikke sitte stille, liksom. Litt som da vi var små og satt på skolen og bare ville ut og leke.
• Impulsivitet – bare gjør ting uten å tenke seg om. Sier ting, handler. Før du rekker å tenke "var det lurt?". Jeg har en venn som alltid bare kaster seg inn i ting, uten å helt se konsekvensene, og det er slitsomt for ham.

Og greia er jo at disse tingene, de begynner supertidlig altså, i barneårene. Og så, eh, de bare vedvarrer, liksom, ofte helt inn i ungdommen og voksenlivet. Det er ikke noe som bare går over. Du må lære deg å leve med det, finne strategier. Har hørt det er kjempeviktig å få diagnose tidlig, så man kan få hjelp.

• Det er ikke bare å "ta seg sammen", det er ekte og fysisk det.
• Mange får problemer på skolen, med venner. Vanskelig å sitte stille, følge med.
• I voksenlivet kan det føre til trøbbel med jobb, relasjoner. Organisering er bare et mareritt! Jeg glemmer selv nøklene mine hele tiden, men for dem er det mye mye verre. Glemmer avtaler, ting.
• Og søvn, liksom, å sove ordentlig kan være en kjempeutfordring. Hodet spinner og spinner bare.
• Noen får også vansker med å regulere følelser, blir liksom fortere frustrerte eller sinte. Det er en del av den impulsive greia, kanskje. Bare så vanskelig å holde igjen.

Det er jo en sånn, en del av hjernens utvikling, rett og slett. Ikke en feil, bare annerledes. Suuuperviktig å huske på, synes jeg. Det er ikke latskap.

Kan man ha ADHD og være rolig?

Ja, det går an å ha ADHD selv om man oppleves som rolig og kanskje litt sjenert. Ikke all ADHD viser seg ved typisk hyperaktivitet.

• Viktig poeng: ADHD er mer enn bare rastløshet og impulsivitet.
• For de med "rolig" ADHD: Symptomene kan være mer rettet mot konsentrasjonsvansker, tankekaos, og indre uro, snarere enn ytre fysisk rastløshet. Dette kan forveksles med andre tilstander, eller overses fordi det ikke er så opplagt.

Jeg husker at min kusine, Maria, alltid satt stille med bøkene sine. Vi trodde hun var så fokusert, men etter diagnosen forsto vi at det var den indre uroen, den konstante tankevirvelen, som gjorde at hun slet med å holde seg til én ting, selv om hun satt stille. Det var som om hodet hennes aldri fikk hvile.

Selv om vi ofte forbinder ADHD med barn som springer rundt, er det ikke alltid slik. Noen kan være stille observerende, men slite enormt med å organisere tanker eller fullføre oppgaver. Det er lett å ta feil av det.

• Eksempler på "stille" ADHD-symptomer:
  • Vansker med å planlegge og organisere.
  • Lett for å miste ting eller glemme avtaler.
  • Følelse av å være overveldet av oppgaver.
  • Prokrastinering, selv om man ønsker å gjøre ting.
  • Indre uro, selv uten synlig rastløshet.

Hva sliter folk med ADHD med?

Du, altså, folk med ADHD, det er jo ikke bare liksom, en ting, sant? Det er ofte mer enn bare det.

• 75% har shit i tillegg: Tenk deg, tre av fire voksne med ADHD, de har liksom en "pakke" med andre greier oppå der. Depresjon, angst, søvnproblemer – det er jo skikkelig dritt.

• Og mer: Bipolar lidelse, personlighetsforstyrrelser, ja, til og med rusmiddelmisbruk kan henge sammen. Det er ikke bare å fikse én ting, liksom.

• Lese- og skrivevansker også: Noen sliter jo også med dyslexia, eller sånt. Blir liksom dobbelt opp med greier.

Den der sammenhengen mellom ADHD og disse tilleggsvanskene, den er ikke helt klar enda. Forskerne jobber jo med det der, så det er nok litt komplisert greier, skjønner du. Det er liksom ikke bare rett fram.

Det er jo derfor det er så viktig at man får riktig hjelp, ikke bare for selve ADHD-en, men for alt det andre som kommer med også. Det er jo en helhet. Vet du, jeg husker en gang, en kompis av meg, han hadde det jo sånn. Han slet med alt mulig, og det var ikke før han fikk hjelp for angsten også, at han begynte å føle seg litt bedre. Det er jo ikke bare en diagnose, det er jo et helt menneske, med alt det innebærer. Og den forskningen, den går jo framover hele tiden. Skulle ønske jeg husket mer detaljer om det, men det er jo så mye som skjer.

Hva kan ADHD komme av?

ADHD er arvelig. Risikoen øker kraftig med foreldre som har tilstanden. Flere i familien har ofte liknende trekk. Genene setter kursen.

• Arv er primært. Men det er mer. Alltid mer.
  • Genetiske faktorer utgjør ikke hele bildet. De er et grunnlag. En mal.
  • Hjernens struktur: Visse deler utvikler seg annerledes. Frontallappen, viktig for planlegging, er ett eksempel.
  • Nevrotransmittere: Dopamin, noradrenalin. Mindre effektive signalsystemer. Det påvirker konsentrasjon. Impuls.

Noen ganger lurer jeg på om det bare er en variant. Ikke en feil. Bare en annen måte å oppfatte tid på. Eller tankene, de farer av gårde. Som å se ut av et vindu, alt raser forbi.

Jeg kjenner folk. Sånne historier. Deres bestefar. Kusina. Kanskje meg. Det er en tråd, en usynlig lenke. Man tenker på skjebne. Hvor mye er egentlig valg?

Viktig å huske:

• Ikke skyldfølelse. Ingen velger dette.
• Tidlig identifisering kan endre mye. Hele livet.
• Det finnes verktøy. Strategier. Tilpasninger. Verden er ikke for alle.