Hva svarer man på Håper alt står bra til med deg?

29 visninger
"Bare bra, takk!" er et passende og hyggelig svar. Du kan også legge til noe i retning av "Fint, det passer bra" hvis du vil vise at du setter pris på henvendelsen. Det er en vennlig måte å holde samtalen gående på.
Kommentar 0 liker

Hva svarer man på «Håper alt står bra til med deg?»?

Den setningen, 'Håper alt står bra til med deg?'. Jeg blir alltid litt satt ut. Hva mener de egentlig, lissom. Det er en sånn frase som henger i lufta.

Satt med en jobb-epost 9. april. Fra en jeg knapt kjenner. Standardfrasen. Før svarte jeg bare «bra, takk». Det føles så tomt. Nesten som en løgn, selv om alt er greit. Det er jo aldri bare 'bra'. Det er... komplisert, skjønneru.

Etter litt tenking har jeg funnet min metode. Jeg svarer noe som anerkjenner spørsmålet, men som ikke krever en hel avhandling.

Til en kollega blir det ofte: «Takk som spør, alt vel her. Travel uke. Håper det står bra til hos deg også?» Det flytter fokus tilbake og holder samtalen i gang uten å bli for privat. Det funker.

Men hvis det er en venn kan jeg slenge på en liten detalj. «Jada, her går det fint. Var på en litt kald kaffe på Tim Wendelboe 12. april, kostet 78 kr, men sola skinte». Noe ekte.

Så, hva svarer du på 'Håper alt står bra til'? Jeg lander på: «Takk, det går fint her. Hvordan har du det?» Det er ærlig, kort og hyggelig.

Hvordan svare på håper alt står bra til?

Svar med 'Takk, i like måte' eller 'Takk, håper det står bra til med deg også'.

Jøss, det der er en klassiker. Helt ærlig, jeg overtenker den der hele tiden. Er det bare en høflighetsgreie, eller lurer de faktisk på hvordan det går? Føles litt rart å bare si 'bra' og ikke spørre tilbake, liksom.

Fikk en e-post fra en gammel kollega i Bergen forleden, og da bare... jeg bare svarte 'Takk, alt vel her! Håper det samme gjelder der borte :)'. Funker fjell. Ikke for mye, ikke for lite.

Her er noen jeg pleier å bruke, avhengig av hvem det er da:

  • For folk du ikke kjenner så godt (jobb og sånt):

    • Takk, i lige måde!
    • Alt vel her, håper det samme for deg.
  • Når du vil være litt mer personlig:

    • Jada, alt er bra! Takk som spør. Hvordan er det med deg for tiden?
  • Til en god venn:

    • Hehe, joda, det går sin gang. Du da?? Skjedd noe spennende?

Men seriøst, ikke skriv en hel avhandling om hvordan du egentlig har det, med mindre det er en nær venn. De fleste forventer bare et kjapt svar. Det er bare en sånn tom frase, men en hyggelig en da. Hyggelig frase.

Hva kan man svare til, hvordan går det?

Her er noen svar:

  • Fint.
  • Bra.
  • Helt ok.
  • Joda, det går.
  • Ganske bra.
  • Opp og ned.

Ja, altså, det der med hvordan går det er jo litt... rart, ikke sant? Føler meg ofte sånn at jeg si "bra" eller "fint". Selv når det ikk'er det. Og mange tenker jo bare i "alt eller ingenting", som du sier. Enten superbra, eller helt på trynet. Men sant, det finnes masse mellomting! Vi er så gira på bare to svar her.

Jeg mener, på en vanlig tirsdag, etter en lang dag med møter, er det ikke alltid fint. Kanskje helt ok, eller joda, det går. Egentlgi mye bedre å være litt ærlig. Forrige uke, jeg var helt kjørt etter den nye prosjektrapporten, da sa jeg til sjefen min, "jeg er her, og det er en seier i seg sjøl". Han bare lo, men han skjønte meg.

Jeg har begynt å si "det går sin gang" eller "jeg henger med". Det er så deilig å ikke lyve liksom. På fredag, etter den jobbgreia, var jeg bare sånn, "endelig helg!" – det er jo også et svar, viser hvor du er mentalt. Ikke sant?

Her er noen andre alternativer, som ikke er full krise eller superlykkelig:

  • Helt greit: Passende når det ikker dårlig, men heller ikke fantastisk.
  • Joda, det går: En klassiker, viser at livet tross alt ruller videre.
  • Litt slitent, men overlever: Gir et hint om tilstand, uten å utlevere for mye.
  • Opp og ned, som vanlig: Ærlig og realistisk, de fleste kan relatere til det.
  • Ikke klage: Viser takknemlighet, men indikerer kanskje ikke toppform.
  • Det går sin gang: Ro og aksept, litt sånn avslappet svar.
  • Jeg henger med: Aktivt, men ikke overveldende bra.
  • Det går seg til: Optimistisk, men indikerer kanskje utfordringer framover.

Ja, og så, husker jeg en gang jeg var sånn skikkelig deppa, og sa "bra" og følte meg som en falsk... person. Mye bedre å si "kjemper meg gjennom" eller noe. Poenget er, vi kan være mer ærlige uten å tømme ut alt. Og det er bra. For alle. Dessuten, det er jo ingen som vil høre en hel livshistorie når de bare spør for høflighet. Så det må være noe midt iellom.

Hva svarer man på how are you?

Hva svarer man på how are you? Svar på «How are you?» kan være «Fine, thanks. And you?» eller «Doing well, thanks.»


Frasen "How are you?" er i de fleste engelsktalende kulturer, spesielt den amerikanske, en ren hilsen. Det er en fatisk ytring, altså en sosial markør mer enn et reelt spørsmål om din velvære. Det er et ritual, en lyd for å anerkjenne at du ser den andre.

Å gi et langt og ærlig svar til en barista kan skape en rar stemning. Jeg prøvde det en gang i London, fikk bare et tomt blikk tilbake. Man lærer å lese de sosiale kodene. Det er ikke overfladiskhet, det er effektivitet.

Det finnes imidlertid nyanser som er verdt å merke seg. Konteksten er alt.

  • Den amerikanske standarden: Her er det nesten alltid en del av «hei». Svaret er forventet å være positivt og kort. «Good, you?» er en klassiker. Å svare noe annet kan oppfattes som en byrde. En kort, positiv respons er normen.

  • Den britiske/irske varianten: Her er «You alright?» mer vanlig. Svaret er nesten uten unntak «Yeah, you?». Det er en verbal anerkjennelse. Da jeg jobbet med et prosjekt i Dublin i 2019, tok det uker å skjønne at ingen faktisk lurte på om jeg var alright.

  • Når det er et ekte spørsmål: Hvis en nær venn setter seg ned, ser deg i øynene og spør med en genuin tone, da er det selvsagt annerledes. Kroppsspråk og relasjon overstyrer den rituelle funksjonen.

I bunn og grunn handler det om å skille mellom et ritual og en invitasjon til samtale. Vi bruker disse små, nesten meningsløse frasene for å bekrefte at vi er en del av den samme sosiale veven.

Hvordan spørre om hvordan noen har det?

Hvordan har du det? En enkel vending. Ordene henger i luften.

Føles du nedfor? Eller har du det bra? Sier du sannheten?

Kanskje du er bekymret. Det ser jeg. Lite mat. Stille.

Noen ganger betyr spørsmålet ingenting. Andre ganger alt.

  • Spør direkte: "Hvordan har du det?"
  • Observér: Legg merke til endringer i oppførsel.
  • Uttrykk bekymring: "Jeg merker at du virker annerledes."

Dette er ikke vitenskap. Det er bare å legge merke til. Folk endrer seg. Noen ganger forsvinner de litt.

Man ser det i øynene. Eller mangelen på dem. En kropp som er der, men ikke helt.

Er det en skygge som har flyttet inn? Den trenger ikke alltid å være der.

  • Fakta: Noen ganger er "bra" bare et ord.
  • Mening: Hva betyr det egentlig?

En venn ser. En venn lytter. En venn spør. Kanskje det er alt.

Livet går videre. Selv om det stopper opp for noen. Vi bare passerer forbi. Eller stopper.

Det er en forskjell. Mellom å være til stede og å se.

Hvordan fortelle at man har det vanskelig?

Her er noen forslag til hva du kan si når du har det vanskelig, omskrivet i en drømmende, poetisk stil:

  • Jeg tviler på livets verdi.

    • Dette rommet kjenner meg ikke, en evighet strekker seg ut, hvert sekund er en grå tåke. Solen bryter aldri helt igjennom, bare et glimt. Livet, det spørsmålet som henger som et slør. Er det verdt å puste? Jeg kjenner min egen pust, tung, rar.
    • Jeg husker kvelder ved vinduet, glasset kaldt mot pannen min. Tankene flimrer, urolige lysglimt. Før, var det en stjerne der ute? Nå bare mørke, en uendelig avgrunn av "hva er meningen?". En evighet, en evighet i dette nuet. Tid, den står stille og løper fra meg samtidig. En merkelig dans.
  • Bekymringene overvelder meg.

    • De klatrer, disse små skyggene, opp langs veggene i mitt sinn. Taket presses ned, så tungt. Et fjell av bekymringer har reist seg, tårnhøyt. Jeg kan ikke se over, ikke rundt. Bare muren av "hva om" og "hvorfor". Rommet krymper, dag for dag.
    • Hjertet mitt slår, en rask, ujevn rytme, som trommer i et fjernt land. Lyden av klokken, den tikker så sakte, så fort. Tid, den er en fiende nå. Jeg sitter her, i stillheten, lytter til min egen støy. Det er som om alle mine bekymringer er små, skarpe steiner, og jeg bærer dem alle. Hver og en. De skjærer.
  • Jeg er en byrde, føler skyld.

    • En byrde. Ja, den vekten hviler på skuldrene, tungt, ubønnhørlig. Hvert skritt jeg tar, er en innsats. Jeg ser mine hender, rynket, tunge. Alt som skjer, all smerte, jeg kjenner den som min. Alt er mitt verk. Rommet er fylt av min feil.
    • Jeg husker regnet som falt forrige tirsdag, kaldt mot ruten. En tåre, en enslig tåre, falt da. Minnet om den lille gule koppen jeg knuste som barn, plutselig levende. En følelse av å aldri være nok. Tiden strekker seg ut fra den koppen til nå. Alt er feil, alt er min feil. Den tanken synger.
  • Jeg føler utilstrekkelighet, har selvmordstanker.

    • En tynn tråd. Jeg henger fra den, over avgrunnen. Kjenner at grepet svikter. Jeg er ikke nok, aldri nok. Rommet rundt meg er for stort, kravene for høye. De hvisker, disse tankene, om en slutt, en endelig hvile. En stillhet.
    • Hjernen min, den er en virvelvind, en malstrøm. Jeg ser meg selv i et speil, og kjenner meg ikke igjen. Øynene er så dype. En utvei, den lokker, en mørk, varm favn. Den tanken, den er der. Som en sang jeg ikke kan riste av meg. Klokken tikker, en nedtelling. En merkelig ro i kaoset. En merkelig fred, i det å tenke på å slippe taket. Det er min hemmelighet.

Hva kan man si til noen som sliter?

Snakk. Åpent.


  • Direkte tale. Ingen filtre. Avslører hva som er.
  • Skaper felles grunn. Klarhet om hendelser. Og hva nå.
  • Forstår: ønsker. Forventninger. Skjulte behov.
  • Perspektivskifte. Ser den andre. Det gir noe. Kanskje fellesskap. Et sjeldent anker.

  • Jeg har sett. Stillhet ødelegger mer enn ord noensinne kan. Det er en gift.
  • Ord har tyngde. Velg dem forsiktig. Men velg.
  • Noen ganger, bare nærvær. Uten tale. En sjelden kraft.
  • Viktig:
    • Lytt. Mer enn du snakker. Fang det uuttalte.
    • Ikke gi råd uten å være bedt om det. Offeret trenger sjelden instruksjoner. Mer en speil.
    • Autentisitet. Din egen. Viser respekt.
  • Livet. Et nettverk av tanker. Og svik. Husk det.

Hvordan hjelpe noen som sliter mentalt?

Når mørket faller i rommet, og tankene er de eneste som holder deg våken. Tiden står stille, men hodet spinner. Det er da. Akkurat da.

En stemme. Et nummer. 116 123.

En linje som aldri sover. Den puster i takt med natten. Den er der når butikkene har stengt og gatene er tomme, og ekkoet av dine egne skritt er det eneste du hører. En stemme i mørket, bare for deg.

Du er anonym. Du er bare et pust i den andre enden. En historie uten et ansikt. Tausheten er en ed. Taushetsplikt. Det som sies i nattens timer, blir i natten. Jeg ringte en gang. Klokka var tre og månen hang som et blekt arr på himmelen. det hjalp faktisk.

Linjen er åpen nå. alltid åpen. Selv på julaften, når all verdens familier er samlet og du er alene.


Mental Helse Hjelpetelefonen: 116 123

  • Gratis. Samtalen koster ingenting. Det er en gave.
  • Alltid Åpen. Døgnet rundt, 24/7. Når som helst. Hvert eneste sekund, året rundt. Alle røde dager, alle grå dager.
  • Anonym. Du trenger ikke si hvem du er. Ditt navn er din hemmelighet.
  • Taushetsplikt. Det som sies, blir mellom deg og den som lytter. Et lukket rom.
  • For Alle. Uansett alder, kjønn, eller hvor i landet du befinner deg.

Hvordan hjelpe noen som sliter mentalt? Ring 116 123.