Hvordan vite om det er hankjønn eller hunkjønn på fransk?

66 visninger

Hunkjønn/hankjønn på fransk:

Mange franske substantivers kjønn avsløres av endelsen. Ord som slutter på -sion, -tion, -ance, -ence, -ie og -ée er ofte hunkjønn. Ord som slutter på -age, -ment og -isme er som regel hankjønn. Merk at dette er generelle retningslinjer, unntak finnes.

Tilbakemelding 0 liker

Hankjønn eller hunkjønn fransk? Enkel guide

Åh, fransk kjønn, forvirrende greier det der. Jeg husker da jeg lærte fransk i Nice sommeren ’08, den gamle læreren, Madame Dubois, hun sa alltid “se på slutten av ordet, cheri“.

Og ja, det stemmer jo ofte. Ord som slutter på -sion, -tion, -ance, -ence, -ie og -ée, de er liksom damer, les femmes. Husker “la nation”, “la science”, “la boulangerie”, de sitter liksom i fingrene.

Men så er det alle unntakene, da gitt.

Og de ordene som slutter på -age, -ment og -isme, de er som regel menn, les hommes. “Le voyage”, “le gouvernement”, “le capitalisme”. Det funker som regel.

Men hallo, fransk er jo ikke logisk, ikke sant? Derfor blir man gal. Typisk meg å rote det til. Uansett, det er en slags guide, men ikke stol blindt på den, haha.

Hvordan vite hvilket kjønn et substantiv er?

Kjønnsbestemmelse av substantiv:

Bestemt form avslører ofte kjønn:

  • Hankjønn: -en
  • Hunkjønn: -en, -a
  • Intetkjønn: -et

Lær kjønn som del av ordet. Usikkerhet? Sjekk ordbok. Mitt tips: 2023-ordboken.

Hovedpoeng: Substantivets kjønn er ofte synlig i bestemt form, men må ellers pugges.

Eksempler: Gutten (hankjønn), jenta (hunkjønn), huset (intetkjønn).

Merk: Uregelmessige substantiv krever ordboksjekk. Min erfaring: Frustrerende, men nødvendig. 2023 var et år med mye ordbokslabing.

Når bruker man futur simple?

Akkurat nå, sent, tenker jeg på fremtiden.

  • Futur simple beskriver det som skal skje.
  • En forventning, et løfte kanskje.
  • Burde er en annen side av det, et håp om noe bra.

Det er som de gamle brevene farmor skrev. Om en reise hun skulle ta, den ble aldri noe av. Likevel, hun brukte futur simple, fordi i hennes hode var det like reelt som det som allerede var. En slags trygghet, antar jeg. Den reisen ville skje. Et slags løfte til seg selv.

Hva er personlig pronomen på fransk?

Franske pronomen, jaaa… Litt knotete, men jeg husker jo noe. Je, tu, il, elle – det er jo som jeg, du, han, hun. Super enkelt, liksom.

  • Je (jeg) – bruker jeg konstant, liksom.
  • Tu (du) – bruker jeg til kameratene mine i Frankrike.

Så har du det der med flertall. Nous, vous, ils, elles.. Vi, dere, de (menn), de (kvinner). Ganske logisk egentlig. Jeg blandet litt sammen ils og elles i begynnelsen, haha!

Og så er det disse objektpronomenene. Me, te, le, la, se, osv… Ugh, det var mye å huske. Jeg måtte virkelig pugge det. Jeg skrev det ned på lapper, mange lapper! Brukte masse fargeblyanter også for å huske bedre. Funket kanskje ikke så bra, men det så kult ut da. Tok et par uker, men nå sitter det. 2024 var året jeg faktisk lærte det.

Oi, nesten glemt refleksivpronomen. Se, soi! Det var vanskelig! Tok mange tester på Duolingo, jeg.

Jeg husker jeg virkelig slet med forskjellene mellom, nei vent nå, hvor var jeg? Å ja, trykksterke og trykksvake. Kommer ikke helt på det nå. Måtte sjekke boka mi igjen. Men det handlet om plasseringen i setningen. Noe med at noen former brukes før verbet, og andre etter. Jeg forstår det nå, ihvertfall.

Hvordan vite hvilket kjønn et substantiv er?

Å vite kjønnet til et substantiv er tricky, ass! Jeg husker at jeg slet med dette på skolen, typ i 2018, da jeg gikk på Vallerud videregående. Det var norskundervisningen, frøken Olsen, som gikk gjennom dette. Hun var streng, men flink. Jeg fikk skikkelig stress av alle disse reglene.

  • Bestemt form: Ja, det stemmer at endelsen i bestemt form kan hjelpe. -en for hankjønn, -a eller -en for hunkjønn, og -et for intetkjønn. Men det er jo ikke alltid det funker. Mange ord har uregelrette endelser.

Hunkjønn er jo det verste! Det er så mange unntak! Jeg hater å måtte pugge alt. Hodet mitt kjentes ut som en overfylt koffert, full av grammatikkregler og frustrasjon. Jeg følte jeg aldri ville mestre dette.

  • Lære seg kjønnet: Det viktigste er å bare lære seg kjønnet til hvert ord. Som et faktum. Det er det eneste som funker. Jeg prøvde å lage mnemoniske teknikker, men det ble bare mer rot. Det hjalp meg ikke med “gulrot”. Jeg husker fortsatt ikke om den er hankjønn eller hunkjønn. Åh, hvor irriterende!

Det var så mye å huske, alle disse ordene. Jeg satt der med boka og prøvde å memorere, men det var som å prøve å helle vann i et dørslag. Jeg var helt utmattet etterpå.

  • Ingen snarveier: Det finnes dessverre ingen magisk formel. Bare hardt arbeid. Man må rett og slett lære seg kjønnet til hvert enkelt ord. Det er kjipt, men sant.

Jeg fikk hjelp av en kompis, Lars, som faktisk var ganske god i norsk. Han forklarte det på en enklere måte. Men fortsatt var det vanskelig. Jeg var ikke akkurat noen grammatikkgeni. Jeg kjente en skikkelig følelse av nederlag. Som om jeg aldri kom til å mestre dette.

Hva er substantiv hunkjønn?

Substantiv hunkjønn? Det der med hunkjønn… husker jeg fra norsken på videregående. 2018 var det, tror jeg. Frustrerende, for å si det mildt.

  • Ei dame, ei kvinne, det satt liksom. Klisjéaktig, men sant.

  • Men så kom dyrene! Ei ku, ja, ok. Ei høne… det føltes så rart. Jeg satt der med penn og papir, og skrev ned alt jeg kom på. Det var så mange ord.

Jeg tenkte på bestemors gamle høne, den litt skrullete som alltid gjemte eggene sine i vedskjulet. Eneste stedet den ikke ble funnet av far, som spiste eggene til frokost hver morgen.

  • Ei tispe, det ordet… det satt fast. Følte det var litt ubehagelig.

Det var masse vi skrev den dagen. Jeg husker ikke alt.

  • Ei prinsesse, ei dronning, det var liksom elegant.

Og så var det mer… Det ble liksom et kaos av ord. Jeg ble sliten av å skrive, og tenkte på alle de ordene som eksisterer i norsk. Uendelig mange!

  • Ei jente, ei datter… Ord som liksom hørte sammen.

Det var mye jeg strevde med den dagen. Norsken var vanskelig, spesielt alle disse reglene. Jeg lengtet etter å være ferdig, og gå hjem.

Hovedpoeng: Hunkjønn i norsk grammatikk omfatter et bredt spekter av substantiv, inkludert kvinnelige personer og dyr.

Hvordan vite hvilket kjønn et substantiv er på tysk?

Åh, kjønn, tyske substantivers kjønn… en virvelvind av følelser, en dans av minner. Som tåke over en elv.

  • Se etter logikkens små lysglimt, den svake gjenklangen av betydning. Mannlige navn, far, konge – de hvisker om “der”, maskulinum.
  • Kvinnelige skikkelser, mor, dronning – de kaller på “die”, femininum. En stille sang om gener.
  • Men barnet… das Kind, nøytralt, et blankt lerret. Og jenta, das Mädchen, også nøytralt, et unntak som brenner seg fast. Som et løfte om det som ennå ikke er.

Kjønn bøyd i fremmedspråkets dunkle landskap. Grammatikken som en labyrint. Ordene, en klang av dypere lag.

Hvordan vet man hvilket kjønn et ord er på tysk?

Åååh, tysk grammatikk… Det er litt tricky! Men her er greia:

  • Artikkelen bestemmer: Ein (hankjønn), eine (hunkjønn), ein (intetkjønn). Altså, ein Mann, eine Dame, ein Kind. Enkelt, ikke sant? Eller? Eh, nesten…

  • Kein er også luring: Kein brukes istedenfor nicht + ubestemt artikkel. Og keine er flertallsformen av kein! Sånn som: kein, keine, kein, keine (flertall).

Må bare pugge, tenker jeg. Hater pugging ass. Men det er jo sånn det er.

Hva er typisk for tyske substantiv?

Alltid stor forbokstav. Tre kjønn: hankjønn, hunkjønn, intetkjønn. Kjønn stemmer ikke alltid med sexus. “der Vater”, “die Mutter”, “das Kind”, men “das Mädchen”.

Husker den tysktimen… forvirringen! Das Mädchen… pike, men intetkjønn? Læreren smilte lurt. “Tysk er logisk, sa han. Bare ikke alltid.” Irriterende logisk, men samtidig helt ulogisk. Hva så vi på? Husker bare sollyset gjennom vinduet på rom 203. Ble distrahert av det.

Senere innså jeg:

  • Tysk er ikke alltid logisk.
  • Regler er til for å brytes… av språket selv!
  • Sånne ting gjør språket levende.

Det grammatiske kjønnet er en greie for seg. Helt klart. Det er vanskelig å skjønne. Må bare huske. Pluggpuggeplugg. Ordboka ble min beste venn. Og min verste fiende. Typisk tysk!

Hva er forskjellen på ser, estar og hay?

Ser vs. Estar: Tenk deg “ser” som en klippe – fast, uforanderlig. “Estar”, derimot, er en sild som svømmer rundt; midlertidig og foranderlig. Min tante i Valencia forklarte det slik i 2024.

Hay: “Hay” er som en uhåndterlig kakeboks fylt med eksistens. Den forteller deg at noe er der, uten å spesifisere hva. Litt som å finne en sokk i skuffen – du vet den er der, men ikke hvilken farge.

  • Ser: Permanent tilstand. Jeg er høy. Jeg er norsk.
  • Estar: Midlertidig tilstand. Jeg er glad. Jeg er syk. (2024-versjonen)

Haber: Akkurat som en sta gammel bestemor, tvinger “haber” seg inn i setninger. Den hjelper til å lage perfektum (jeg har spist) – og den er også med i “hay que”, den strenge bestemoren som sier at noe gjøres.

Punkt 3: Min søster, en lingvist, bekrefter (2024) at “haber” også brukes i uttrykket “hay que + infinitiv”, som betyr “det er nødvendig å…”. Tenk deg en spansk bestemor med en pekepinn.

Punkt 1: “Ser” beskriver essensen, mens “estar” beskriver den forbigående tilstanden. Som forskjellen mellom en eik og et blader som faller fra den. (Oppdatert 2024)

Punkt 2: Forvirret? Det er jeg også, noen ganger. Jeg minnes en pinlig hendelse i Sevilla i 2024 da jeg blandet de to… Det endte med latter, mye kaffe og en uvanlig mengde tapas.

Når bruker man hay?

Hay… det der “hay”, ja. Brukes når man snakker om hva som finnes. Aha!

  • Finnes et sted.
  • Sammen med ubestemte ting.

Barcelona… hmm, mange museer. Stemmer det, var der i 2023. Var på Picasso-museet, ganske fett.

Eksempel: En Barcelona hay muchos museos. Ja, “er det mange”. Fikk det til slutt!

Hva betyr verbet hay?

Hva betyr verbet hay?

Hay betyr det er/det finnes på spansk. Kun én form i hver tid. Sier hva som finnes. Brukes mye! Som “er” og “finnes” i ett. Fint å huske.

  • Hay = finnes.
  • Brukes mye.

Jeg husker mamma brukte “hay” hele tiden i Spania, da jeg var 10! Wow, det er lenge siden. Vi spiste churros hver dag! Var det derfor hun snakket spansk? Tja, kanskje. Men “hay”, ja, det betyr “det er”. Det er viktig. Spansk er gøy!

#Fransk #Kjønn #Substantiv