Hvilken sauerase har de på Farmen?

Hvilken sauerase er på farmen: Spælsau som valg

Å velge riktig sauerase til TV-produksjonen krever dyr som mestrer krevende forhold fra en svunnen tid. Produksjonen prioriterer hardføre raser for å sikre at dyrene trives i det historiske miljøet. Forståelse for hvilken sauerase er på farmen gir innsikt i hvilke egenskaper som vektlegges for å overleve i slikt terreng.

Hvilken sauerase er på Farmen egentlig?

På TV-suksessen Farmen bruker de som regel den gamle norske saueraser gammelnorsk spælsau. Dette er en av våre eldste raser, og den er kjent for å være svært flink til å ta vare på seg selv i skogen og på fjellet.

Å velge riktig sauerase for Farmen Norge handler om mer enn bare TV-estetikk. Produksjonen krever dyr som faktisk kan overleve under forholdene som gjaldt for over 100 år siden. Vanligvis ligger vekten på en voksen spælsau-søye mellom 40 og 50 kilo, noe som gjør dem lettbeinte og smidige i ulendt terreng. De er utrolig hardføre.

La oss være ærlige - de fleste av oss tror kanskje at all sau er lik. Jeg trodde i hvert fall det før. Men etter å ha tilbrakt litt tid på et småbruk med gamle norske saueraser, fikk jeg virkelig øynene opp. Disse dyrene er noe helt for seg selv. De krever minimalt, men gir enormt mye tilbake.

Hvorfor velger de akkurat Gammelnorsk spælsau?

Produsentene av Farmen velger gammelnorsk spælsau farmen fordi de representerer en levende kulturarv. Rasen har overlevd nesten uendret siden vikingtiden. Ganske fascinerende.

Historisk sett utgjorde denne typen sau ryggraden i norsk landbruk, men omtrent 80 prosent av den opprinnelige bestanden forsvant på midten av 1900-tallet da fokuset skiftet mot tyngre kjøttraser. Heldigvis reddet bevisst avlsarbeid rasen i siste liten. I dag finnes det rundt 20 000 registrerte vinterfôra sauer av denne typen i landet. Det er en formidabel snuoperasjon.

Mange tror man må passe på sauer døgnet rundt - spesielt under lamming - men gammelnorsk spælsau er kjent for sine sterke morsinstinkter. Da jeg først prøvde å hjelpe til under lamming på en gård, trodde jeg at jeg måtte gripe inn hele tiden for å sikre at lammene overlevde. Helt feil. Mitt forsøk på å hjelpe bare stresset dyrene. Det tok meg noen dager å innse at det beste jeg kunne gjøre var å holde avstand og observere. De klarer seg stort sett utmerket på egen hånd.

Flokkinstinkt og beiting i norsk natur

En av de mest unike egenskapene til gammelnorsk spælsau er det sterke flokkinstinktet. I motsetning til moderne raser som ofte sprer seg vidt utover store beiteområder, holder spælsauen seg tett sammen hele tiden. De er ekstremt årvåkne.

Dette instinktet - kombinert med deres lette kroppsbygning - gjør at de kan rømme fra rovdyr langt mer effektivt. Denne rasen utnytter de bratte fjellområdene godt sammenlignet med tyngre raser. De spiser også lauv, lyng og bark i stor grad, noe som gjør dem til utmerkede landskapspleiere.

Konvensjonell visdom sier at man alltid bør velge den rasen som vokser raskest og gir mest kjøtt. Etter min mening er dette en farlig forenkling. Hvis du har bratt og krevende terreng, vil en langsomt voksende, men hardfør rase nesten alltid gi bedre langsiktige resultater og kreve betydelig mindre tilsyn.

Ulla som bygget vikingskip

Spælsauen har en spesiell tolags ullfelle. Den består av en grov, lang dekkull som preller av vann, og en myk, kort underull som holder ekstremt godt på varmen.

Jeg pleide å tenke at all ubehandlet ull var kløende og upraktisk. Det var før jeg fikk kjenne på ferdig spunnet garn fra spælsauens underull. Forskjellen er enorm. Det puster og varmer på en måte moderne syntetiske stoffer sjelden klarer å etterligne.

Gammelnorsk spælsau vs. Moderne Norsk kvit sau

Gammelnorsk spælsau (Farmen-sauen) ⭐

• Liten og nett, søyer veier vanligvis rundt 40-50 kg
• Svært aktiv, utnytter bratt terreng, spiser lauv og lyng
• Tolags ull (dekkull og underull), feller ofte ulla naturlig
• Veldig sterkt - flokken holder tett sammen ved fare

Norsk kvit sau (NKS)

• Stor og tung, søyer kan veie 80-100 kg
• Trives best på gode beiter og innmark, tyngre til fots
• Ensfarget hvit, homogen ullkvalitet tilpasset industri
• Svakere - dyrene sprer seg ofte over store avstander

Å bygge opp en bærekraftig flokk i Telemark

Kari, en 42 år gammel småbruker fra Telemark, ønsket å holde kulturlandskapet åpent rundt gården sin fra 1800-tallet. Hun valgte gammelnorsk spælsau fordi hun ville ha dyr som krevde minimalt med kraftfôr og kunne rydde buskas i bratte lier.

Det første året forsøkte hun å styre beitingen deres strengt med flyttbare strømgjerder som ble flyttet hver tredje dag. Resultatet ble at sauene ble urolige, brøt seg ut to ganger i løpet av en uke, og det dyrebare gresset ble tråkket ned i søla i stedet for beitet.

Hun droppet inngjerdingen på innmarka og lot i stedet flokken styre seg selv på det store, åpne skogsbeitet. Sauene hadde et fantastisk instinkt for hvor de beste og mest næringsrike beiteforholdene var til enhver tid.

Etter to sesonger med denne friere metoden, var overgroingen redusert med anslagsvis 60 prosent i skogkanten. Flokken ble betydelig roligere, og Kari sparte omtrent 15 timer i uka på gjerding og flytting av dyr.