Hvor i landet er det mest elg?

Hvilke regioner har flest elg?

Utforsk hvor de største elgbestandene befinner seg hvor i landet er det mest elg her til lands. Forståelse av geografisk utbredelse gir god innsikt i norsk viltforvaltning og jakttradisjoner.

Hvor i landet er det mest elg?

Det er mest elg i Trøndelag og Innlandet, samt i deler av Nordland, hvor disse fylkene huser landets største og tetteste elgbestandar. Spørsmålet om hvor tettheten er størst opptar mange jegere og naturinteresserte som ønsker å forstå de geografiske forskjellene i den norske viltfaunaen.

Da jeg først begynte å se på fordelingen av vilt i Norge, trodde jeg at elgen var jevnt fordelt over hele landet. Slik er det imidlertid ikke - utbredelsen styres i stor grad av barskog, naturlig mattilgang og snøforhold om vinteren.

Fylkene med landets største elgbestander

Trøndelag og Innlandet peker seg ut som de absolutte tyngdepunktene for den norske elgstammen. Store skogarealer og lang tradisjon for viltforvaltning gjør disse områdene spesielt gunstige for arten. Det felles årlig tusenvis av dyr her, og statistikken viser at Trøndelag alene står for en betydelig andel av de totale fellingstallene i landet.

Statistikk fra landets viltforvaltning viser at over femogførst prosent av den totale elgtheten i Norge konsentrasjonsmessig befinner seg i disse innlands- og midtnorske regionene. Skogbrukets struktur med flatehugster og gjenvekst av lauvtre gir optimale beiteforhold.

Kommunene som peker seg ut i statistikken

Når man ser på enkelte kommuner, er det særskilt én region som gang på gang topper statistikken for felling under jakten. Steinkjer kommune i Trøndelag er kjent som det stedet i Norge hvor det felles flest elg årlig. I tillegg utmerker kommunen med flest elg seg i elg i trøndelag og innlandet med svært store bestander.

Denne konsentrasjonen skyldes enorme utmarksområder og god mattilgang gjennom store deler av året. For de som lurer på hvor det er mest elg, gir disse kommunene et klart svar.

Hvor er det lite eller ingen elg i Norge?

Selv om elg finnes i store deler av landet, er det regioner der arten glimrer med sitt fravær eller forekommer svært spredt. Vestlandet er det mest slående eksemplet på dette, ettersom terrenget og biotopen der i stor grad er dominert av hjort i stedet for elg.

Det er en klassisk misforståelse å tro at alt hjortevilt fordeler seg likt. Topografien med bratte fjell og vestlandsfjordene passer hjorten bedre enn elgen, som foretrekker flate barskoger og dyp snø om vinteren.

Forholdet mellom elg og hjort i norsk natur

Utbredelsen av elg og hjort overlapper i enkelte soner, men de konkurrerer til en viss grad om de samme ressursene. Mens elgen trives i fylker med mest elgbestand, har hjorten ekspandert kraftig på kysten og i vest.

Dette skaper en geografisk skillelinje i Norge der øst og midt i landet tilhører elgen, mens vestlandsfylkene domineres av hjorteviltets andre store konge.

Sammenligning av hjorteviltets utbredelse i Norge

Ulike regioner i landet har ulik sammensetning av store hovdyr basert på klima, vegetasjon og terreng.

Elg (Alces alces)

- Ekstremt god til å håndtere dyp snø og lave temperaturer

- Høyeste konsentrasjon og avkastning i midtre og østlige strøk

- Trøndelag og Innlandet med store barskoger

Hjort (Cervus elaphus)

- Trives best i vestlandsk terreng med kortere snødekke

- Dominerer fullstendig vest for vannskillet

- Vestlandet og kyststrøk med mildere vintre

Jaktlaget i Lierne og elgstammen

Ola, en erfaren storviltjeger fra Trøndelag, har i rundt 20 år fulgt med på elgstammen i Lierne kommune. Tidligere opplevde laget hans stabile fellingstall hvert eneste år uten store svingninger.

De siste sesongene har imidlertid ting endret seg mer enn forventet - mildere vintre og økt press fra parasitter har gjort at dyrene oppfører seg annerledes under trekket.

Gjennom å justere avyttingstakta og samarbeide tettere med skogeierne for å bevare naturlige vinterbeiteområder, klarte laget å stabilisere bestanden igjen.

Resultatet er at de fremdeles kan nyte godt av en av landets mest robuste elgbestander, selv om forvaltningen krever langt mer presisjon enn før.