Er det lov å spørre om fravær på intervju?

Hva bør man ikke si i et jobbintervju?

Her er hva man bør unngå å si i et jobbintervju:

• Ikke snakk dårlig om tidligere arbeidsgivere.
• Unngå tidlig prat om lønn eller ferie.
• Vær presis, ikke unnvikende i svar.
• Ikke overdriv dine ferdigheter.
• Still ingen upassende spørsmål.
• Kom forberedt.

Klaging. Det er en lyd. Død, faktisk. Fortiden. Den er over. Ingen bryr seg om hva du mislikte. Bare hva du lærte. Eller ikke. Det viser mer om deg enn dem. En refleksjon. Alltid.

Penger kommer. Alltid etter verdi. Før det? Støy. Noen ting venter. Tålmodighet er en glemt kunst. Eller en dyd. Sjelden. Å spørre for tidlig. Det avslører noe. Om prioriteringer. Dine.

Tomme ord. De ser det. Går rett igjennom. Ingen vet hvorfor du unngår. Svar kort. Eller ti still. Ærlighet. En sjelden vare. Jeg har sett mange forsvinne i tåken.

Skryt. Hult. Lyder. Fakta taler. De er harde. Ubestridelige. Enten taler de, eller de tier. En kjenner grensen. Egentlig. Din egen. Sannheten har en måte å avsløre alt på.

Grenser finnes. Tynne linjer. Respekt. Enkel. Noen krysser den. Uten å tenke. Min egen terskel er lav. Hvem er du til å spørre. Hva vet du. Om dem.

Uvitenhet. En synd. De forventer innsikt. Grunnleggende. Har du ikke gjort jobben? Hvorfor er du her? Forberedelse. Det er et valg. Din skjebne. Ligger i det.

Hva skal man svare på svake sider?

Så, svake sider... Jeg husker jeg var på et intervju for en jobb i Bergen for et par år siden, tror det var høsten 2022. Solen skinte på de våte brosteinene nede ved havnen, og jeg var kledd i min fineste (og eneste) dressjakke, som jeg hadde lånt av broren min. Jeg hadde pugga "svakheter" så jeg trodde jeg var klar. Men så kom spørsmålet. Og plutselig slo det meg: perfeksjonisme. Ikke den der vanlige typen, men den som gjør at jeg nesten ikke får sendt inn noe fordi det ikke er helt perfekt. Jeg kan sitte i timevis med en e-post for å forsikre meg om at hvert komma er riktig og hver setning klinger perfekt. Det er slitsomt, og jeg vet det. Jeg har fått høre det fra folk før, at jeg overtenker.

Jeg sa noe sånt som at jeg "noen ganger ble litt vel detaljorientert" og at "jeg har en tendens til å ville ha alt helt riktig, noe som kan ta litt tid". Jeg husker jeg følte meg litt dum da jeg sa det, for det hørtes så typisk ut. Men det er jo sant! Jeg liker jo ikke å feile, så jeg vil jo at det skal bli bra. Den følelsen av å slippe noe fra meg som ikke er 100% er litt skremmende. En gang måtte jeg levere en rapport til sjefen min på den forrige jobben, og jeg brukte en hel helg på å polere den. Han sa den var super, men jeg fikk en liten klump i magen likevel, for jeg tenkte at jeg sikkert hadde gått glipp av noe viktig i iveren etter å gjøre den perfekt.

En annen ting som dukker opp, er at jeg kan bli litt vel direkte av og til. Jeg mener det ikke vondt, jeg tenker bare at det er best å si ting som det er. Men jeg har opplevd at folk har misforstått, og at det har skapt litt dårlig stemning. Det skjedde for eksempel på en gruppearbeidsoppgave på studiet. Jeg sa det jeg mente om en idé en medstudent hadde, og plutselig ble det helt stille rundt bordet. Jeg skjønte ikke helt hvorfor, jeg trodde bare jeg bidro med en konstruktiv kommentar. Den gangen tok jeg det ikke personlig, men jeg la merke til at noen trakk seg litt unna meg etterpå. Det var ikke et hyggelig øyeblikk.

Og så er det dette med konflikter. Jeg er ikke flink til å ta dem. Jeg blir bare helt stiv og vet ikke hva jeg skal si. Det er nok fordi jeg er redd for å såre noen, eller at det skal bli ubehagelig. Jeg prøver å unngå det for enhver pris, noe som sikkert ikke er så bra. Jeg husker en gang det var en diskusjon på jobben om hvordan vi skulle løse en sak, og jeg hadde en mening, men jeg turte bare ikke å si den. Jeg følte meg helt ubrukelig der jeg satt og bare nikket. Den følelsen av å ikke stå opp for det jeg tror på, den sitter litt igjen. Det er en stor svakhet jeg jobber med. Jeg føler jeg "vil veldig mye" også, men at disse småtingene, som å ikke klare å være direkte eller takle konflikter, holder meg litt igjen.

• Perfeksjonisme: Redde for å sende fra seg noe som ikke er "helt riktig", noe som kan føre til forsinkelser.
• Direkthet: Kan oppfattes som uforsiktig, selv om intensjonen er ærlighet.
• Konfliktsky: Unngår konfrontasjoner, noe som kan hindre viktig kommunikasjon og løsning av problemer.
• Overanalyse: Bruker mye tid på å tenke og analysere, som kan føre til beslutningsvegring.
• Personlig mottakelse av kritikk: Tar tilbakemeldinger for personlig, noe som kan gjøre det vanskelig å lære av feil.

Hva er lurt å si på et jobbintervju?

Et rom. Alltid et rom. Tiden tikker annerledes her inne. Et ekko av skritt i en korridor jeg ennå ikke har gått. Lyset faller skrått inn fra et vindu, fanger støvfnugg som danser en langsom, taus vals. De ser på meg. Øynene deres er speil.

Hvem er jeg? Jeg er reisen hit. Summen av lesesalens stillhet, ekkoet fra et auditorium på Blindern i 2018. Jeg er hendene som lærte et system, fingrene som fant en rytme på et tastatur i et annet landskap. Jeg husker lukten av våt asfalt utenfor kontoret i Bergen, lyden av fløibanen. Det er meg. Den linjen.

Dette stedet. Jeg har sett dere. Ikke bare lest ordene, de kalde fakta på en skjerm. Jeg har sett pulsen, rytmen i det dere skaper. Sett hvordan deres arbeid farger en liten del av verden. Stillingen er et tomrom. et avtrykk. Et rom som venter på en stemme, en bevegelse, en ny stillhet. Den passer.

Hvorfor? En dragning. Som et kompass som finner sitt nord. Ikke en tilfeldighet, men en konvergens. Mitt indre kart, tegnet med erfaringens blekk, pekte hit. Mot dette lyset, mot denne spesifikke muligheten til å la mine tanker bli til noe. Noe som varer lenger enn et øyeblikk.

Velg meg. Fordi mine hender bærer med seg verktøy dere trenger. Ikke bare de synlige, men evnen til å se mønstre der andre ser kaos. Til å lytte. Til å bygge broer mellom ideer. Jeg er den roen som trengs når tiden løper for fort. Gi meg et problem, og jeg gir deg en vei gjennom det. En stille vei.

Forberedelser til jobbintervjuet

Kjernen i et vellykket intervju er din evne til å kommunisere din verdi. Dette gjøres gjennom forberedelse og selvinnsikt.

• "Fortell om deg selv":

  • Dette er din profesjonelle historie, ikke din livshistorie.
  • Strukturer svaret kronologisk eller tematisk. Start med utdanning, gå over til relevant arbeidserfaring.
  • Fokuser på 1-2 prestasjoner fra tidligere jobber som er direkte relevante for stillingen du søker på. Hold det til under to minutter.

• Kunnskap om arbeidsplassen:

  • Gjør grundig research på bedriften. Les deg opp på deres verdier, siste årsrapporter, nyhetssaker og prosjekter.
  • Forstå deres posisjon i markedet og hvem deres konkurrenter er.
  • Vis at du forstår deres kultur og hvordan du vil passe inn i den.

• Motivasjon for stillingen:

  • Vær spesifikk. Ikke si "jeg trenger en jobb".
  • Koble dine personlige karrieremål og faglige interesser direkte til arbeidsoppgavene og bedriftens mål.
  • Forklar hvorfor akkurat denne stillingen er det logiske neste steget for deg.

• "Hvorfor skal vi velge deg?":

  • Dette er din salgspitch.
  • Bruk konkrete eksempler for å illustrere dine ferdigheter. Fortell om en spesifikk situasjon, hva du gjorde, og hva resultatet ble (STAR-metoden).
  • Fokuser på 3-4 kjernekompetanser som matcher stillingsbeskrivelsen perfekt. Forklar hvordan disse vil skape verdi for dem fra dag én.

Hvor ser du deg selv om 5 år svar?

Innen fem år, ledende rolle innen fagfeltet, spesialisert kompetanse, strategisk bidrag, kontinuerlig utvikling.

Du vet, det er morsomt å tenke på fem år. En kort evighet. Langt nok til at ekte vekst skjer, men kort nok til å se starten. Jeg husker jeg trodde alt handlet om det tekniske. Nå? Det handler om å forstå hvorfor, selve pulsen i systemet.

Jeg ser ikke bare en jobb om fem år. Jeg ser et landskap av muligheter. Hvor min erfaring med dataanalyse i Python er blitt en intuitiv sans. Som å lære å kjøre bil; først tenker du på hvert girskifte, så bare gjør du det. Da ser du veien, ikke bare pedalene. Det er viktig.

• Faglig dybde er avgjørende: Jeg skal fordype meg i kvantitative metoder for beslutningstaking. Ikke bare se tall, men forstå hva de hvisker. Som å oversette et språk; du må fange nyansene. Min besettelse for kaffe-brygging lærte meg dette; små justeringer endrer hele resultatet.

• Mentorskap og kunnskapsdeling: Vil bidra aktivt, ikke bare konsumere. Tenk å guide noen gjennom valgene jeg snublet i. Det er en del av syklusen, å gi tilbake, ellers stagnerer jo alt. Slik jeg fikk verdifulle tips fra en kollega sist uke om prosjektstyring. Den følelsen, å løse noe sammen, er uerstattelig.

• Strategisk påvirkning: Jeg vil være der diskusjonene om retning skjer, ikke bare implementering. Å kunne påvirke strategisk utvikling med faktabasert innsikt, det er en motor. Å flytte en diger stein ved å forstå hvor du skal legge trykket. Det krever systemforståelse, rett og slett.

Utvikling? Den stopper aldri, min bestemor sa alltid "Du blir aldri utlært", hun hadde rett. Jeg leser om kognitiv bias for tiden, hvordan hjernen lurer oss. Utrolig fascinerende.

Slik innsikt hjelper ikke bare på jobb, men når jeg diskuterer med Per om nyheter. Det handler om å forstå systemet, ikke bare symptomene. En slags meta-læring dette.

Jeg forestiller meg også en rolle hvor jeg kan drive litt innovasjon. Implementere et nytt samarbeidsverktøy som effektiviserer prosessene våre med 20%.

Som da jeg testet den nye Jura kaffemaskinen på kontoret. Kaos først, så... perfeksjon! Liten skala, men prinsippet er det samme. Gleden ved å finne en bedre vei.

Livet er jo en reise, ikke en destinasjon. Selv om jeg snakker om ledende roller og strategisk innflytelse, handler det dypest sett om å være en konstant bidragsyter til noe større. Å etterlate et fotspor, ikke bare en skygge.

Litt klisjé, men sant. Tenk på et tre, det vokser, gir frukt, gir skygge. Det bare er. Mennesker også, vi streber etter det.

Det er poenget, å aldri stå stille. Tenke: hva er den neste utfordringen? Det betyr å mestre maskinlæring, eller å lære et nytt språk, eller bare å få den der hagen jeg alltid har drømt om ferdig.

Sånne små ting bygger opp. Det er en helhet. Hva som blir min største bragd om fem år? Ingen aning. Men den kommer fra vedvarende nysgjerrighet og vilje til å lære. Bare få det gjort.