Hva må til for å gi noen sparken?

Hva kreves for å gi en ansatt sparken?

Jeg har fundert litt på dette med å få sparken. Det er jo en sånn ting ingen vil snakke høyt om, men likevel hender det jo. Lurte for meg sjøl hva som egentlig må til for at en sjef kan si opp noen på dagen, ikke sant.

Jeg husker en gang, det må ha vært våren 2018, da jeg jobbet på den der lille butikken i Gamlebyen i Fredrikstad. Sjefen vår var ganske streng, men rettferdig, syntes jeg. Hun forklarte en gang til meg – jeg var litt forvirra den dagen, hva er egentlig greia? – at for å si opp en ansatt på flekken, altså sparken på dagen, må det ligge noe skikkelig alvorlig bak.

Hun kalte det "grovt pliktbrudd", eller om det var "annet vesentlig mislighold av avtalen". Sånn som å stjele, eller nekte å gjøre jobben sin gjentatte ganger, selv etter advarsler. Ikke bare småfeil, men seriøst rot.

Men det er jo ikke bare det, da. Jeg merka etterhvert at sjefen vår alltid så på hele situasjonen. Ikke bare handlinga i seg selv. Jeg overhørte en samtale en gang, en onsdag i september i fjor, da hun snakket med en kollega om en vanskelig situasjon. De måtte se på ting bredt.

Det handlet om hvorfor sjefen så behovet for å avslutte, men også hvor knusende det ville bli for den som plutselig sto uten jobb. En ganske hard avveining, det der.

Man ser at det ikke finnes enkle svar. Det er alltid en balanse der, mellom hva sjefen trenger for å drive videre, og arbeidstakerens liv som kanskje blir helt snudd på hodet. En sånn vanskelig, ubehagelig vurdering, merker jeg, som virkelig krever en grundig tenkning. Jeg trodde jo det var så lett å bare si "du er ferdig".

Er ski en norsk oppfinnelse?

Nei. Ski er ikke en norsk oppfinnelse.

Folk har glidd på planker. Len-ge. Tusenvis av år, er det sagt. Rett og slett for å komme seg frem. Veldig enkel funksjon.

De eldste sporene finner du annetsteds. Russland. Kina, blant annet. Selv svenske myrer har gitt fra seg slikt. Før Norge var en idé.

Min gamle onkel Petter. Han brydde seg lite om opphav. Sa alltid, det handler om å passe til forholdene. Jeg har fortsatt den gamle treskien han brukte, hengende. Tungt tre.

• Ulike funn av eldgamle ski/skilignende gjenstander:
  • Russefjell, Russland: Anslås til rundt 8000 år gammelt.
  • Sibir, Kina: Også funn fra lignende perioder.
  • Hoting, Sverige: En av verdens eldste fullstendige ski, fra rundt 4000 f.Kr.

Bjørn Dæhlie. Lillehammer 94. Sterke minner for mange. Man ser bildet. Glemmer at det ikke er starten på alt. Bare en del av historien. En markering. Ikke opprinnelsen. Det var min bror som sa det. De så litt dumme ut, de gamle skiene, sa han. Han forsto ikke.

Det norske. Det er utvikling. Ikke selve ideen om å gli. Vi perfeksjonerte det kanskje. Forbedret. Men tanken var der allerede. Et verktøy. Og verktøy er kun midler. Målet er å komme frem.

Ski. Ordet. Kløyvd ved, betyr det. Enkelt materiale, enkelt formål. Mennesker søker mening der det er funksjon. Ofte. Det endrer ikke fakta. Bare en tolkning.

Når kom de første skiene?

Faen, det klisteret sitter dårlig i dag. Er det for varmt, eller er jeg bare trøtt? Det var romjulen i fjor, rett før nyttår, jeg skled langs løypene ved Sognsvann. Snøen var tung, litt kornete. Akkurat da fikk jeg en skikkelig tanke. Jeg har jo lest om det, de aller første skiene. Hvor lenge har folk egentlig drevet med dette her, tenkte jeg. Det føltes så grunnleggende, så norsk, men det er jo så mye eldre.

De der hulemaleriene i Altay-fjellene i Kina. Helt vilt. Fem tusen to hundre år gamle spor på veggene der. Fem tusen to hundre! Det er jo helt sykt lenge siden. Arkeologene mener folk skled rundt der for ti, kanskje tjue tusen år siden. Tenk det, før noen i det hele tatt visste hva et julereklame var.

Jeg stoppet litt, tok en slurk kald saft. Kina, liksom. Og jeg som trodde det var noe urnorsk greie. Fikk nesten litt dårlig samvittighet for å være så nasjonal. Det er jo sånt som får deg til å tenke litt utenfor boksen, ikke sant?

Og de eldste hele skiene, de fant de i Sverige, har jeg lest. Også fem tusen to hundre år gamle. Mine gamle Fisher-ski er jo bare fem år. Det er ingenting. Jeg så for meg en svenske, for tusenvis av år siden, spikker på et trestykke. En følelse av urgammel mestring, det må ha vært noe helt annet.

Det er sånt som får meg til å føle meg liten, men samtidig forbundet. At vi alle er en del av en lang rekke folk som har kjempet mot elementene, og funnet glede i det. Akkurat der i sporet, det var rart.

Jeg sjekket mobilen etterpå, hjemme altså, søkte litt. Jo, stemmer. Norge også. Deler av ski som er rundt fem tusen år gamle. Her hjemme, tenk det. De har ligget der i myra, eller under steinen, i alle disse årene. Så finner noen dem, og vips, et vindu inn til fortiden. Det er fascinerende.

Akkurat da, midt i sporet, før jeg sjekka altså, følte jeg meg veldig knyttet til de gamle skiløperne. Hva spiste de? Hvordan var det å leve da? Ganske absurd tankerekke for en ellers kjedelig onsdag i romjula.

Når kom de første skiene?

• Eldste spor: Hulemalerier i Altay-området, Kina, viser bruk av ski. Disse sporene er 5200 år gamle.
• Antatt tidspunkt for bruk: Arkeologer antar folk gikk på ski i Altay-området for 10 000 – 20 000 år siden.
• Eldste hele ski: Funnet i Sverige, dateres til 5200 år gamle.
• Ski funn i Norge: Deler av ski funnet i Norge er omtrent 5000 år gamle.

Kan man sparke noen uten grunn?

Kan man sparke noen uten grunn? Nei, det er ikke tillatt.

En slags stille erkjennelse sent på natten. Du kan ikke bare si opp noen uten en grunn, en ekte og gripbar en. Det er en tanke som klamrer seg fast, en liten trøst i mørket, selv om den føles skjør. Man er ikke fullstendig uten verdi, ikke bare en brikke.

Arbeidstaker har et sterkt stillingsvern. Denne setningen, den bærer en viss vekt, en trygghet man nesten glemmer i hverdagen. En lov som forsiktig hvisker at du har rettigheter, at du ikke er en gjenstand som kan forkastes uten videre.

Oppsigelsen, den må alltid være saklig begrunnet. Ikke bare en plutselig innskytelse fra sjefen på en dårlig tirsdag. Den må ha et fotfeste i virkeligheten, enten knyttet til selve virksomheten, arbeidsgiveren, eller – og dette er den tyngste tanken – noe med deg selv.

Jeg husker den gnagende uroen, den kalde følelsen av å ikke strekke til, å være utskiftbar. Sent om kvelden, når tankene får vandre fritt, kan den følelsen snike seg inn. Denne loven er et lite anker, men ankeret ruster det også, i ens egen indre tvil om egen verdi.

Hva disse saklige grunnene så kan være, det er en egen sorg i det, hver mulighet bærer sin egen melankoli:

• Virksomhetens behov: Kanskje bedriften sliter, må kutte kostnader. Det er ikke din feil, men det treffer deg likevel, dypt. En kollektiv sorg.
• Arbeidstakers forhold: Manglende kompetanse, vedvarende uegnethet, eller kanskje uakseptabel oppførsel. Dette er de grunnene som brenner hardest, de som forteller deg at du ikke var nok. Det er vanskelig å bære.

Det er en prosess, heldigvis. Ikke et brått, hardt fall fra en klippe. Selv om veien er tung og full av triste tanker, får man tid til å puste, til å forberede seg på det uunngåelige. En slags sakte farvel, fremfor et plutselig rykk. En mager trøst, men en trøst likevel.