Kan arbeidsgiver kreve å snakke med lege?

Kan arbeidsgiver kontakte fastlegen?

Arbeidsgiver kan ikke kontakte fastlegen direkte. En særskilt fullmakt er nødvendig. Dette er personvern. Stillhet er ofte det første svaret.

En oppfølgingsplan kan likevel sendes. Arbeidsgiver sender den til den sykmeldte. Vedkommende tar planen med til legen. Eller sender den selv. Informasjon flyter, men alltid via den sykmeldte. Det er en balansegang.

Forståelig, men ofte oversett. Her er grunnpilarene:

• Samtykke er avgjørende. Uten skriftlig signatur, ingen dialog. Det er lovens krav.
• Formålet må være klart. Hva er intensjonen? Er det for tilrettelegging eller bare nysgjerrighet? Kun det første er gyldig.
• Legen har taushetsplikt. De gir ikke ut detaljer om diagnose. Fokuset er arbeidsevne, ikke sykdomshistorie.
• Min bror opplevde at arbeidsgiver ba om for mye. Han sa nei. Det var hans rett. Mange vet ikke dette. Det er en makt.

Kan sjefen ringe legen?

Sjefen kan ringe legen som skriver sykemeldingen. De kan spørre om funksjonsnedsettelse som påvirker arbeidsoppgaver, men ikke om medisinske diagnoser.

Jada, sjefen kan absolutt løfte røret og sende et lite ping over til legen. Det er som å slippe en nysgjerrig terrier inn i en hage med mange interessante busker. Lovverket gaper ikke et forbud, ingen neonlys blinker RØDT FARE for en liten telefonprat. Men det er ikke en fripass til å snuse rundt i hver eneste medisinske hemmelighet. Du vet, en hund skal ikke spise alle blomstene!

Det er faktisk en delikat balanseakt, litt som å danse tango med en isbjørn. Du må kjenne grensene. Sjefen kan spørre om arbeidsevne og funksjonsnedsettelse – er Kari i stand til å løfte den kaffekoppen, eller sitter hun fast i en limbo av lumbago? Spørsmål om du kan utføre de faste arbeidsoppgavene, eller om jobben kan tilpasses. De jakter på praktisk informasjon relevant for driften, ikke en diagnose fra et medisinsk leksikon. Min gamle sjef pleide å si, "Jeg trenger å vite om hjulene kan trille, ikke hvilken olje de bruker!"

Men så var det det med å grave etter skattekart over indre organer, ikke sant? Diagnoser, behandling, prognoser som går utover hva som er relevant for arbeidsforholdet – det er strengt tatt avskåret. Doktoren har taushetsplikt, et hellig løfte, sterkere enn min egen kaffetørst på mandags morgen. Jeg husker en gang jeg hadde en skikkelig stiv nakke, og sjefen insisterte på å vite "hvilke øvelser legen anbefalte for å myke opp ryggraden min". Jeg sa, "Vel, legen foreslo å ikke bære fire esker med kontorrekvisita opp tre etasjer alene." Et lite stikk, men det satt!

Hvorfor ringer de i det hele tatt, tenker du kanskje? Ofte handler det om tilrettelegging og et genuint ønske om å få deg tilbake på beina, eller i det minste i kontorstolen. De prøver å male et bilde av hvordan arbeidsplassen kan tilpasses deg, som en skredder som justerer et plagg. Det er ikke for å snoke i din medisinske dagbok, men for å se om de kan legge et mykere gulv for deg å lande på. Eller kanskje bare for å sjekke at du ikke later som du er syk for å se på Netflix, haha. Neida, det var bare en spøk! Eller var det?

Og du? Du er ikke en passiv brikke i dette sjakkspillet.

• Ditt samtykke er gull verdt: Legen kan ikke dele sensitive opplysninger uten ditt klare "ja".
• Vær informert: Du kan be om å få vite hva sjefen har spurt om.
• Medisinsk informasjon: Er hellig. Legen kan gi generelle uttalelser om funksjonsevne, men holder kjeft om gallesteinen din.

GDPR er som en diger, sint drage som vokter personvernet ditt. Hvis sjefen tråkker over streken og spør om ting som er altfor privat – da kan det svi. Da snakker vi brudd på taushetsplikt fra legens side om de snakker, eller brudd på personvern fra sjefens side. Jeg husker en gang min fetter... nei, vent. Det var en kollega. Han måtte beklage dypt etter å ha spurt en ansatt om de var gravide. Ikke en god look! Vi må alle lære å navigere dette landskapet. Det er en jungel, med mange skjulte feller. Husk det!