Hva er det seler spiser?

Hva spiser seler? Fisk, krill og byttedyr

Lurer du på hva slags næring marine pattedyr trenger i sin daglige diett? Å forstå næringsgrunnlaget gir et godt innblikk i deres rolle i økosystemet og hvordan de jakter i sjøen hva spiser seler.

Hva spiser seler i naturen?

Seler har en variert diett som i stor grad er avhengig av hvor i verden de lever. Som marine rovdyr spiser de hovedsakelig fisk, krepsdyr, bløtdyr og børstemark. Hva en sel velger som sitt neste måltid kan imidlertid variere voldsomt ut fra lokale forhold og artens biologiske særtrekk. Dietten kan således være knyttet til mange ulike faktorer i det marine økosystemet.

Fisk utgjør omtrent 70% av den totale dietten for en lang rekke vanlige selarter. De fungerer som opportunistiske jegere, noe som betyr at de spiser det som til enhver tid er lettest tilgjengelig i vannet rundt dem. Hvis en massiv stim med sild eller lodde plutselig svømmer inn i selens jaktområde, vil dyrene umiddelbart skifte fokus for å utnytte denne enkle energikilden. Dette gjør dem ekstremt tilpasningsdyktige i et skiftende havmiljø.

Hovedkategoriene i selens diett

Selens meny er innholdsrik, og de ulike byttedyrene gir dyret de nødvendige næringsstoffene for å overleve i kalde farvann. Menyen består i hovedsak av fire store matgrupper: Fisk: Torskefisk, sild, øyepål, småsei, lodde og flyndre er vanlige favoritter langs norskekysten. Krepsdyr: Mindre arter spiser store mengder krill og amfipoder, mens andre tar reker og krabber på havbunnen. Bløtdyr: Særlig blekkspruter er ettertraktet, men seler spiser også skjell og snegler når anledningen byr seg. Børstemark: Bunndyr som graves opp fra mudderet eller sanden utgjør et viktig supplement for enkelte arter.

Når seler jakter på krepsdyr og skjell, bruker de de flate bakjekslene sine til å knuse harde skall før svelging. Småfisk blir derimot svelget helt rå og hel, og alltid med hodet først. Dette hindrer at fiskens skarpe finner og skjell skraper opp selens svelg eller spiserør på vei ned. Større byttedyr flenges i stedet opp i mindre, svelgbare biter ved havoverflaten.

Geografiske og sesongmessige forskjeller

Geografi og årstider dikterer fullstendig hva spiser en sel gjennom et år. Enkelte populasjoner endrer matvaner drastisk i løpet av få måneder. Det finnes en hårfin balanse mellom energibruk under dykking og hvor næringsrikt byttet faktisk er. Her kommer en uventet detalj som mange overser: Det virkelige suksesskriteriet for selens jakt handler ikke om hvor mye fisk som finnes i havet totalt - men om hvor tette stimene er. Jeg vil forklare mer om hvordan denne dynamikken utarter seg i avsnittet om jaktmetoder lenger ned.

Nattbelysning og sesongendringer styrer adferden. Ta grønlandsselen som et levende eksempel. Gjennom de lyse sommermånedene og tidlig på høsten lever den nesten utelukkende av krill og andre små krepsdyr i de øvre vannlagene. Når vinteren mørkner og isen legger seg, dykker den dypere etter fet stimfisk som polartorsk og lodde for å feite seg opp. Voksne hunner kan dermed øke kroppsvekten sin med opptil 81% fra sommeren til senhøsten, noe som er helt nødvendig for å tåle dieperioden.

I min tid som feltobservatør i Nord-Norge har jeg sett steinkobber ligge på skjærene og speide etter sildestimer. Første gang jeg prøvde å registrere magereistholdet hos røkta sel, ble jeg slått av hvor lokalt tilpasset de er. Seler i Ytre Oslofjord lever for eksempel nesten bare av øyepål, en liten torskefisk på bunnen. Flytter du deg opp til Vesterålen, er det småsei som fyller magesekkene. De tar rett og slett det som svømmer rett foran nesen på dem.

Hvordan seler finner mat i mørket

Seler bruker sine ekstremt følsomme værhår for å lokalisere mat under vann. Disse værhårene fungerer som fintunede radarer i stummende mørke eller grumsete vann. De kan fange opp de mikroskopiske trykkbølgene og vibrasjonene som en svømmende fisk etterlater seg flere minutter etter at fisken har passert. Dette gjør selene til ekstremt effektive nattjegere.

Noen selarter dykker ned til ekstreme dyp for å finne de mest næringsrike blekksprutene og fiskene. Klappmyssen kan for eksempel dykke dypere enn 1000 meter og holde pusten i nesten en hel time i strekk. Til sammenligning holder steinkobben seg som regel på grunnere vann enn 100 meter, der dykkene sjelden varer mer enn 20 til 30 minutter. Dette viser det enorme spennet i jaktmetoder innad i selfamilien.

Her er den forklaringen jeg lovet om stimtetthet: Seler bruker enorme mengder oksygen og energi på å dykke dypt. Hvis en sel må jakte på spredte enkeltfisk, vil energien den bruker på dykket overstige energien den får i retur fra maten. Det er derfor tette stimer - der selen kan fange flere fisk i ett og samme dykk - som sikrer at selens diett holder seg sunn og fet.

Sammenligning av diett og jaktvaner

Steinkobbe

• Småfisk (10-25 centimeter) som øyepål, småsei og sild
• Korte, grunne dykk som sjelden går dypere enn 100 meter
• Grunne kystområder, skjærgård og fjorder

Grønlandssel

• Krill og amfipoder om sommeren, polartorsk og lodde om vinteren
• Pelagisk jakt i skiftende vannlag avhengig av lysforhold
• Åpent hav og langs kanten av den arktiske drivisen

Klappmyss

• Dypvannsfisk, blåkveite, uer og store blekkspruter
• Ekstreme dypdykk på over 1000 meter med varighet opp mot en time
• Det åpne havet på store dyp langt fra land

Steinkobben Håreks matmangel i Trondheimsfjorden

I Trondheimsfjorden fulgte forskere en ung steinkobbehann som fikk navnet Hårek. Han slet med å legge på seg i løpet av høstperioden, og vekten hans flatet ut på et kritisk lavt nivå.

Først trodde man at Hårek var syk, ettersom han tilbrakte uvanlig mye tid på land på de glatte svaberget. Jaktforsøkene hans i nærområdet ga svært magre resultater.

Ved å analysere etterlatenskapene på liggeplassene oppdaget forskerne at Hårek utelukkende spiste enslige småsei, som krever mye energi å fange. Det var ingen stimer i fjorden.

Vendepunktet kom da en stor sildestim trakk inn i fjorden tre uker senere. Hårek endret adferd umiddelbart, økte spekklaget markant på fjorten dager og stabiliserte vekten.