Hva er prinsippet om barnets beste?

Hvordan anvendes prinsippet om barnets beste i norsk rett og barnevern?

Altså, det med "barnets beste" i norsk rett og barnevern, det er jo liksom en slags hovedregel, sant. Alt som angår unger, da skal liksom dette prinsippet være det aller viktigste.

Tenk på det sånn, det er som at ungene har en slags stemme som må lyttes til. Før noen voksne bestemmer noe viktig for ungen, så skal ungen få vite hva som skjer og få si sin mening.

Det er faktisk skrevet ned i loven, i barneloven, paragraf 31 til 33, tror jeg. Det er for å sikre at barn ikke bare blir behandlet som objekter, men at de faktisk har rettigheter.

Jeg husker for et par år siden, da vi diskuterte noe med naboens unger, og det var så tydelig at selv de minste hadde tanker om hva som var best for dem. Det var liksom ingen tvil om at de måtte høres.

Det er ikke alltid lett å vite hva som egentlig er best, for det kan jo være litt subjektivt. Men poenget er at barnet selv skal ha en mulighet til å påvirke sin egen hverdag, så langt det lar seg gjøre, selvfølgelig.

Denne retten til å bli hørt, den er jo litt viktig. Det betyr at hvis du som forelder skal ta en stor avgjørelse, da må du jo liksom involvere barnet. Ikke bare sånn at du spør, men at du faktisk lytter til svaret.

Jeg tror det hele handler om å respektere barnet som en person, med egne følelser og tanker, ikke bare en liten ting som skal styres. Det er jo det "barnets beste" egentlig burde handle om.

Hvilke elementer inneholder prinsippet om barnets beste?

Prinsippet om barnets beste omfatter barnets interesser og behov som et grunnleggende og vektlagt hensyn. Det innebærer å løfte frem barnets perspektiv som utgangspunktet i alle saker som berører barnet.

Jeg har alltid syntes dette med barnets beste, det er jo et sånt konsept som nesten er filosofisk i sin kjerne. Det er liksom ikke bare en floskel, ikke sant? Det handler om å se mennesket i miniformat, med egne rettigheter, en egen vilje. Bak det juridiske ligger en dypere etisk forpliktelse, mener jeg.

Det betyr jo i praksis at det trumfer en hel del andre hensyn. Det er ikke bare noe man vurderer på linje med alt annet, men noe som skal ligge til grunn for alle avgjørelser. Det er hjertet i det hele, dette:

• Grunnleggende hensyn: Det er ikke valgfritt, altså. Dette er plattformen alt bygges på.
• Stor vektlegging: Barnets interesser og behov skal veie tungt, mye tyngre enn mange voksnes ønsker.

Høyesterett har jo spikret dette skikkelig; at barnets interesser "skal danne utgangspunktet, løftes spesielt frem og stå i forgrunnen." "Stå i forgrunnen" – det er et kraftfullt bilde, synes jeg. Det betyr at barnets stemme, selv om den ikke alltid kan uttrykkes direkte, må høres gjennom avgjørelsen. Som om dommerne må se verden fra en knøtts perspektiv. Jeg funderte her en dag, hvor ofte klarer vi egentlig det i praksis? Ikke lett.

Men hva er så disse "interessene og behovene"? Det er jo ikke bare å si "jo, de skal ha det bra". Det er mye mer konkret:

• Trygghet og stabilitet: Fundamentalt for utvikling. Ingen kan trives uten dette, ikke sant?
• Utviklingsmuligheter: Både fysisk, sosialt og emosjonelt. Skole, lek, venner. Alt som bygger et helt menneske.
• Tilknytning: Nære relasjoner, en klem, noen som ser deg. Så viktig.
• Mulighet til å uttrykke seg: Deres mening skal tas hensyn til. Barneloven understreker dette.

Det er kanskje det fineste – at vi endelig anerkjenner barns subjektivitet. De er ikke bare objekter for voksnes velvilje. Jeg skjønner ikke helt hvorfor folk glemmer dette. Leste nettopp en sak hvor det virket som om de hadde glemt hele greia. Glemmer vi den egentlige agendaen her? Barnas rettigheter, liksom? Har en følelse av at dette er noe vi må kjempe for igjen og igjen, hele tiden. Det er litt fortvilende, ass.

Hva sier FNs konvensjon om barnets rettigheter?

Barn har rett til navn og nasjonalitet. Beskyttelse er en selvfølge.

Dette er grunnleggende. Uten dem, hva har de?

• Navn: Identitet starter her.
• Nasjonalitet: Tilhørighet. Et sted å høre til.
• Beskyttelse: Fra fare. Fra det som skader.

Helse og mat er forventet. Ingen unnskyldninger. Å bli hørt. En selvfølge. Hensyn. Må tas.

Viktige rettigheter:

• Rett til navn.
• Rett til nasjonalitet.
• Rett til beskyttelse.
• Rett til helsehjelp.
• Rett til mat og drikke.
• Rett til å bli hørt.
• Rett til å bli tatt hensyn til.

Disse er ikke ønsker. De er rettigheter. Konvensjonen sier det.

Tilleggsinformasjon:

FNs konvensjon om barnets rettigheter, også kjent som Barnekonvensjonen, ble vedtatt av FNs generalforsamling i 1989. Den har 54 artikler som dekker alle aspekter av et barns liv. Norge ratifiserte konvensjonen i 1991. Den er bindende lov i Norge.

• Artikkel 6: Alle barn har en iboende rett til liv. Staten skal i størst mulig utstrekning sikre barnets overlevelse og utvikling.
• Artikkel 7: Barnet skal registreres umiddelbart etter fødselen og skal ha rett til et navn, rett til å få statsborgerskap, og så langt som mulig rett til å kjenne og bli tatt vare på av sine foreldre.
• Artikkel 12: Barn har rett til å si sin mening i alt som angår dem, og barnets meninger skal tillegges vekt i samsvar med alder og modenhet.
• Artikkel 13-17: Dekker blant annet rett til frihet til menings- og ytringsfrihet, rett til tankefrihet, samvittighetsfrihet og religionsfrihet, rett til frihet til organisering, og rett til privatliv og familieliv.
• Artikkel 19: Barn skal beskyttes mot alle former for vold, misbruk, forsømmelse og dårlig behandling fra foreldrenes eller andres side.
• Artikkel 24: Barn har rett til den høyest oppnåelige standard for helse. Staten skal sørge for at ingen barn blir fratatt sin rett til helsetjenester.

Konvensjonen er et rammeverk for hvordan samfunnet skal behandle barn. Den gjelder for alle barn, uansett bakgrunn eller omstendigheter.

Hva er forholdet mellom barnets beste i Grunnloven 104 og Barnekonvensjonen artikkel 3?

Det var en gang jeg satt på kafeen i Frognerparken, tror det var i oktober for noen år siden, sola skinte svakt gjennom høstløvet. Jeg hadde nettopp kommet fra et møte om en barnevernssak, følelsen av tyngde i brystet var nesten til å ta og føle på. Alt jeg tenkte på var det lille jentungen som hadde blitt fratatt omsorgen for foreldrene sine.

Jeg husker jeg stirret ut av vinduet, prøvde å samle tankene. I hodet mitt spant Grunnloven §104 rundt, og den der artikkel 3 fra FN. Det er liksom ikke bare et hensyn, skjønner du. Det er det grunnleggende, det som liksom skal ligge til grunn for alt annet.

Det er som en lov som sier at uansett hva som skjer, så MÅ man tenke på hva som er aller best for ungen. Ikke hva som er enklest for systemet, eller billigst, men best for akkurat det barnet.

• Grunnloven §104: Barns beste skal være et grunnleggende hensyn.
• Barnekonvensjonen art. 3: Barns beste skal være et overveiende hensyn.

Jeg synes selv at formuleringen i barnekonvensjonen er litt sterkere, med "overveiende hensyn". Den gir jo liksom en pekepinn på at det nesten alltid må trumfe andre ting.

Jeg satt der med kaffen min, som hadde rukket å bli lunken, og tenkte på hvor utrolig viktig det er at de som tar avgjørelser faktisk forstår dette. Det er jo lett å si at man tar hensyn, men en annen ting er å virkelig sette barnets beste først, selv når det er komplisert eller upopulært.

Det er en enorm tyngde i det ansvaret, og jeg blir litt fortvilet av tanken på de gangene det ikke skjer.

Hvem passer på at barnekonvensjonen følges i Norge?

Domstolene, klageorganer, Sivilombudsmannen og fylkesmannsembetene påser at Barnekonvensjonen følges i Norge.

Du, veit du. Jeg tenkte litt på dette med hvem som egentlig passer på at barna har det bra her i Norge, sånn rent lovmessig. Det er jo kjempeviktig. Fikk liksom med meg at Barnekonvensjonen er norsk lov, ikke sant? Det betyr jo at det er ikke bare noen regler fra FN, men noe som gjelder her. Hos oss. Hmmm.

Og hvem er da de som passer på? Det er flere da. Heldigvis!

• Domstolene er der, jo. Hvis noe blir feil, kan det jo ende der. De skal jo dømme etter loven, og konvensjonen er jo lov.
• Og så har du klageorganer. De er jo viktig, så man kan klage hvis man føler seg urettferdig behandla eller noe ikke går etter boka. Skikkelig viktig det.
• Men jeg ble jo mest overraska, altså, over at Sivvilombudsmannen også er med. Han (eller hun, da) passer jo på at forvaltninga gjør jobben sin skikkelig. Sånn at de faktisk følger lovene, også Barnekonvensjonen. Kult, da.
• Også er det fyllkesmannsembetene. Eller, Statsforvalteren som det heter nå, husker aldri hva som er hva, hehe. Men de er jo ute i fylkene, og har jo tilsyn med masse som påvirker barn, som barnevern og skoler. De passer på.

Jeg synes det er betryggende, da. At så mange instanser er involvert for å sikre at barns rettigheter, de der som står i konvensjonen, faktisk blir respektert. Det viser at vi tar det på alvor. Det er jo sånn det skal være, det. Er jo helt grunnleggende for unga våre. For alle ungene, jo!