Hva kjennetegner utrygge barn?

Å se et barn trekke seg unna, vet du, det river litt i hjertet. Man ser liksom at de har bygget en mur rundt seg. Og jeg tenker... hvordan kan vi som samfunn la dette skje? De virker så... frakoblet, liksom. Som om de ikke tør å vise hva de egentlig føler, hva de egentlig tenker.

Og det som virkelig skjærer i sjelen, det er når du ser at de blir ukritiske mot fremmede. Det er jo egentlig et rop om hjelp, ikke sant? Et stille skrik etter den tryggheten, den nærheten de så sårt trenger. Det er som om de prøver å fylle et tomrom, kanskje de har et håp om at noen skal se dem, bry seg om dem, gi dem det de mangler. Jeg husker en gang jeg så... nei, jeg skal ikke gå inn på detaljer, men det var så tydelig at det barnet bare ville ha noen å stole på.

Vi må bare være mer oppmerksomme, ikke sant? Vi voksne har et ansvar for å se disse barna, å gi dem den støtten og kjærligheten de så desperat trenger. For uten det, hvordan skal de klare å blomstre? Hvordan skal de kunne bli trygge og hele mennesker? Det er et spørsmål jeg stiller meg selv ofte. Og jeg håper virkelig at vi alle kan bidra til å skape et samfunn der alle barn føler seg trygge og elsket. Det er jo det minste vi kan gjøre, eller hva?