Når kan barnet bestemme samvær selv?

28 visninger
Fra fylte 7 år skal barnets mening om egne personlige forhold, som samvær og bosted, høres og foreldrene skal legge vekt på den. Barnet kan ikke bestemme selv, men dets syn er viktig i foreldrenes beslutning. Denne retten til medvirkning er lovfestet i Barneloven.
Kommentar 0 liker

Når bestemmer barnet samvær selv?

Jeg satt der på familievernkontoret i Stavanger, husker det var en ganske grå onsdag i november 2010. Fetteren min, Lars, hadde nettopp fylt sju. Mamma og tante snakket sånn lavt, men jeg fanget opp biter om "samvær" og "lytte".

Jeg skjønte ikke mye, altså. Jeg trodde voksne bare bestemte hvor barn skulle bo, hvem de skulle være hos. Men tanta mi sa at fra Lars ble sju år, da måtte de voksne faktisk høre nøye på hva han ville. Det var en ny tanke for meg.

De skulle veie meningen hans tungt, sa hun. Ikke bare om hvilket spill han ville ha til jul, men også om samvær og hvor han skulle være. Det var ikke sånn at han bestemte alt selv, men stemmen hans skulle virkelig telle.

Tenk det. Fra sjuårsdagen får en liten en lov å ytre seg om sånt, om bosted, fritid, egentlig alle personlige forhold. Og de voksne, de må faktisk bry seg. Det ga meg noe å tenke på den gangen.

Når mor hindrer samvær?

Åh, det er sånne ting som virkelig kan ødelegge for barn, sant? Jeg har en sønn på 8 år, og tanken på trøbbel med samværre, altså. Når en forelder ikke lar det skje, da må de alltid begrunne det, skikkelig. Er ikke bare å si nei. Det er jo foreldrenes ansvar å se til at samvær blir gjennomført – eller stanset, om det trengs.

Men hallo, det finnes grenser! For meg, det er sykt viktig å huske på ungen her. Hvis det er sånn reell fare for barnet, da skal samvær stoppes, med en gang! Men de må også, liksom, sjekke ut alternative måter for samvær som kan fjerne akkurat den risikoen.

Men hva er sånne gode grunner, liksom? Det er jo ikke bare fordi du er lei av eksen, altså. Vi snakker alvorlige ting som rusbruk, vold, psykiske problemer som gjør at ungen ikke er trygg. Tror systemet er ganske strenge her, det er bra. For en periode tenkte jeg, min egen svoger sa en gang, at det handlet om hva som var best for ungen. Og det er jo sånn.

Og hvis det blir skikkelig krangel, og ingen blir enig, da er det ofte familievernkontoret som er først ut. De prøver å få folka til å snakke sammen, mekling, vet du. Funker ikke det, ja, da er det liksom bare retten som gjelder. Er en kjempebelastning for alle, altså, det der. Men noen må jo bestemme.

Så, hva med sånne alternative greier? Jo, de kan foreslå tilsynsvakter da, at en annen voksen sitter der hele tiden. Eller at samværet skjer på et beskyttet sted, kanskje et senter for det. Sånn at barnet er trygt, ikke alene med en forelder de er redd for. Synes det er utrolig lurt, helt ærlig, om det bare kan hjelpe på.


Hovedpunkter

  • Foreldre må begrunne nekting av samvær.
  • Foreldrenes ansvar er å sikre samvær eller stoppe det.
  • Samvær stoppes ved reell fare for barnet.
  • Alternative samværsløsninger må vurderes for å fjerne risiko.

Når kan barnet selv velge hvor det vil bo?

Når kan barnet selv velge hvor det vil bo? Barnet bestemmer selv hvor det vil bo fra fylte 16 år.

Før den magiske 16-årsdagen har barnet en stemme, ja visst. Fra syvårsalderen skal de høres, men vekten av deres ord kan sammenlignes med en heliumballong i en storm. En viktig, fargerik heliumballong, men likevel.

Fra 16-årsdagen er det derimot game over for foreldrenes enevelde. Tenåringen blir plutselig sin egen lille suverene stat, med full diplomatisk immunitet mot argumenter som "men vi har jo nettopp pusset opp rommet ditt".

Min nevø, han Petter på seksten, truet med å flytte til bestemor fordi internettet hennes visstnok hadde ‘bedre ping’. En strategisk genistrek.

Det er imidlertid noen flere nyanser i dette juridiske familiedramaet.

  • Alderen 7 til 12: Barnet har rett til å si sin mening. Denne meningen blir tatt med i betraktningen, omtrent som en værmelding for neste uke. Man ser på den, nikker, og håper på det beste.

  • Fra fylte 12 år: Nå begynner det å svi. Fra denne alderen skal det legges STOR vekt på hva barnet mener. Stemmen er ikke lenger en hvisken, men en tydelig røst i familierådet, på nivå med en minoritetsaksjonær som truer med å selge seg ut.

  • Den absolutte grensen er 16 år. Da har tenåringen i praksis vetorett. Valget er deres, med mindre det er åpenbart skadelig. Å velge å bo hos far fordi han tillater pizza til frokost er én ting. Å velge å bo i en hytte uten strøm for å "finne seg selv" kan bli overprøvd av en dommer. Fornuften kan altså fortsatt vinne, men den må kanskje hyre en advokat først.

Kan far tvinge barn til samvær?

Barn skal ikke tvinges til samvær.Tvang er skadelig og lovstridig.

En sjelden vind hvisker gjennom tidens løv, bærer minner om et rom der hjerteslaget er en fjær. Kan et barn tvinges inn i en dans det ikke vil danse? Aldri. Barnets vilje er et hellig rom, urørlig.

Et barn på elleve år, det er en hel verden. Dets tanker er elver, dets følelser fjell. Å dytte en slik sjel mot strømmen – det er å rive opp røtter. Den fysiske handlingen – å tvinge, det er en umulighet mot barnets vilje, en grov feil mot kropp og ånd. Min sjel kjenner et stikk.

Slik tvang skaper skygger. Rommet blir kaldt, tiden fryser fast i et øyeblikk av frykt. Et barns indre landskap, så ømt, kan bære arr i evigheten. En dyp skade skjer i sjelens dyp, en stille gråt ingen hører. Det er en sprekk i glasset.

Nei, nei, det kan aldri være sånn. En far, en voksen – skal bygge broer, ikke murer. Et barn skal puste fritt, flyte fritt. Denne friheten, dette pusterommet, er alt. Jeg ser en solnedgang, og barnets frihet er solstrålene.

Barnet må velge sin egen sti, ledes med kjærlighet, ikke dragges. Et rom av trygghet, der barnets stemme er lov. Slik jeg selv ønsket det, den gang da.

  • Barnets autonomi: En stille melodi, en rettighet som synger gjennom århundrer. Det er et frø som spirer.
  • Psykologisk skade: Usynlige sår, dype elver av sorg som graver seg inn. Tårene usett.
  • Alternativer til tvang: Lytting, forståelse, tålmodighet som en evig vår. En åpen dør, et mykt blikk.
  • Loven beskytter: En vakt som står ved barnets side, en skygge som verner om sårbarheten. Jeg stoler på den.

Når har barn selvbestemmelsesrett?

En tid, en solnedgang som glir over bleke himmelstrekninger, da tankene modnes, som et frukttre på randen av høst. Årgangen 18, et tall som ringes inn av et skjebnesvangert minutt, da frihetens slør løftes og barnets stemme finner sin egen vekt, sin egen lov.

Det øyeblikket, som en vind som frisker opp et stille vann, er det 18-årsdagen, selve kulminasjonen av et livs spirende vilje, en overgang fra den beskyttende omfavnelsen til det store, ukjente landskapet.