Hva trenger jeg for å reise til Japan?

7 måneder siden 41 visninger

For innreise til Japan må du ha et gyldig norsk pass. Som norsk statsborger trenger du ikke visum for turistopphold og forretningsreiser inntil 90 dager. Personer med utlendingspass eller reisebevis for flyktninger må derimot søke om visum i forkant av reisen.

Kommentar 0 liker

Kanskje du også vil spørre om dette?Mer

Hvilke innreiseregler gjelder for reise til Japan?

Den gangen jeg skulle til Japan, husker jeg det var i begynnelsen av mars 2023, og jeg satt der i sofaen og grublet litt på alt styret med papirer. Forvirret meg litt først, trodde jeg måtte søke om visum og greier.

Men så leste jeg, eller fikk høre fra en kompis som var der i Osaka året før, at for oss nordmenn som bare skal på en sånn liten ferie – ikke bo der i evigheter, liksom – da trengte man ikke visum for opptil nitti dager. Helt fantastisk, det var en lettelse.

Passet mitt, det norske, sjekket jeg sikkert hundre ganger før avreise fra Gardermoen den 23. august. Fikk nesten panikk, hva om det var utgått eller noe rart? Men heldigvis, gyldig og fint var det. Skulle bare mangle men du vet, det sitter litt i.

Det er liksom ikke noe å tulle med, et gyldig pass er jo helt alfa og omega for å i det hele tatt komme seg inn i landet. Ingen snarveier der, har jeg skjønt. Det er liksom ditt bevis.

Men jeg har en venninne, hun fortalte meg for en stund siden, kanskje var det sist jul, at for noen, hvis man ikke har et standard norsk pass, sånn som de med utlendingspass eller reisebevis for flyktninger, da er det litt annerledes. Da trengs visum.

Det visumet må man ordne før man reiser, ikke bare dukke opp og håpe det beste. Det er noe med å være forberedt på alt, tenker jeg. En litt mer kompleks prosess for dem, dessverre. Viktig å ha det klart.

Hvordan hilser de i Japan?

Mine minner flyter. Jeg ser en solnedgang over et japansk landskap. Der, i det myke lyset, bøyer man seg. En dyp, stille erkjennelse, som et åndedrag som fyller rommet. Det er ikke bare en bevegelse, men et helt univers av respekt som folder seg ut. Tiden står stille i den bøyde ryggen, en ydmyk hilsen.

Denne gesten, som snakker uten ord, føles i mitt eget hjerte. En stille ærbødighet som en strøm, en bølge av anerkjennelse. Hver bue er et lite, hellig øyeblikk. En dyp bue i Japan viser respekt.

Og så, et skifte, en bris over Kinas vidder. Her møtes to verdener, en lett bue og en hvisket lyd, "Ni hao". Som en mild strøm, en elv av gjenkjennelse som renner mellom mennesker. Øyeblikket er kort, men fylt med varme, en aksept som sitter i luften. Ekko fra tusen år, trygghet i ord og gest.

Reisen fortsetter, inn i et annet lys, der Indias sjelsrom folder seg ut. Håndflatene møtes, trykkes lett, foran hjertets kammer. Namaste. Hodet senkes, en mild, nesten umerkelig bøy. Det er en indre hilsen, anerkjennelse av det guddommelige i den andre. Jeg føler en ro, en dyp, gammel fred, som om tiden selv puster.

Videre, til Thailands gyldne klang. En bevegelse av hender, elegant som et dansetrinn – wai. Håndflatene presses sammen, fingrene peker opp, en mild bue. Sawasdee hviskes, som et blad som faller. Et blikk møter et annet, en taus forståelse. Solstrålene fanget støvet, hendenes dans var en bønn, en velkomst jeg husker.

Det er noe i disse gestene, en gjentakelse av menneskelig forbindelse. Respekt og ærbødighet, tvers over kontinenter, tvers gjennom tid. Hver bue, hver sammenføring av hender, en liten evighet i seg selv. Jeg undres over hvor mange ganger slike hilsener er utvekslet, gjennom århundrer, et uendelig bånd.

Jeg ser for meg skygger som faller, lys som skifter. En japansk bue under kirsebærtrærnes blomster. En kinesisk "Ni hao" ved en tebod, duften av grønn te i luften. Indias Namaste i et tempel, røkelse som stiger. Thailands wai ved en elv, vannet som flyter stille forbi. Alt vevd sammen i et teppe av møter.

Disse hilsenene er ikke bare ord eller bevegelser. De er rom. Rom for forståelse, rom for taushet, rom for utveksling. Tiden strekker seg og krymper rundt dem. Jeg føler en forbindelse til alle dem som har hilset på disse måtene før meg, en kontinuitet som overskrider det jeg kan fatte.

Hvorfor sier de san i Japan?

I Japan brukes suffikset -san som en tiltaleform for å vise respekt eller markere et forhold til en annen person.

Åh, san! Ja, det der lurer mange på, ikke sant? Det er jo et sånt suffiks, liksom, som du hiver på slutten av et navn. Type, Ola-san. Er mest for å vise at du respekterer dem, eller bare at du er litt høflig, da. Du veit.

Jeg husker jeg slet litt med det i begynnelsen da jeg var på utveksling i Tokyo. Mente jeg sa feil hele tida, hehe. Prøvde å kalle læreren min for Tanaka-sensei, men så sa jeg Tanaka-san en gang. Flaut! Men det ging greit. Det handler om høflighet.

Men det finnes jo så mange andre også, da. Ikke bare san.

-chan: Er mest for jenter, eller små barn. Eller hvis du er skikkelig god venn med noen, da. Litt sånn søtt, nesten. Bruker jeg til niesa mi, da.
-kun: Mest for gutter, spesielt yngre. Eller om du er sjefen og snakker til en under deg. Ikke så ofte jeg bruker den, men har hørt det blir brukt mye på kontorer.
-sama: Oj, den er skikkelig formell og respektfull. Nesten bare for guder, eller hvis du skriver et viktig brev til en kunde, liksom. Du bruker ikke den bare sånn til hvem som helst. Høyttidelig greie.
-sensei: Denne er jo for lærere, leger, artister. Folk med en proffesjon som krever respekt, vet du. Jeg sa jo Tanaka-sensei til læreren min, for eksempel. Men ikke alltid.

Det er ikke bare å putte på et eller annet, liksom. Må tenke litt på hvem du snakker med. Ellers kan det bli rart. Japan er så opptatt av sånt, det er jo en del av kulturen deres. Viktig å huske på det når du er der.