Hvem kom først til Gran Canaria?

Hvem kom først til Gran Canaria? Historisk oversikt

Utredningen av hvem kom først til gran canaria beriker enhver reiseopplevelse betraktelig for historieinteresserte turister og andre reisende. Forståelse for øyas fjerne fortid og opprinnelige kultur skaper en mye dypere forbindelse til selve feriemålet. Utforsk den spennende bakgrunnen til denne utrolig populære destinasjonen for å få absolutt maksimalt utbytte av hele besøket.

Hvem kom egentlig først til Gran Canaria?

De første som kom til Gran Canaria, var urfolket som stammet fra nordafrikanske berbere, ofte omtalt under fellesbetegnelsen guansjer eller canarii. De første nybyggerne kom trolig seilende til øyene en gang mellom 500 f.Kr. og 1. århundre e.Kr.

Mange forveksler urfolket med de senere spanske erobrerne. La oss være ærlige - jeg trodde også øya alltid hadde vært spansk før jeg begynte å utforske historien bak turistfasaden. Men historie gran canaria og historien om de første innbyggerne på Gran Canaria er langt mer kompleks og fascinerende enn som så. Det er imidlertid én stor og uventet gåte rundt ankomsten deres som de fleste guider hopper glatt over - jeg skal avsløre hva dette er i delen om opprinnelse nedenfor.

Fra Nord-Afrika til paradisøya: Urbefolkningens opprinnelse

guansjer gran canaria etablerte faste samfunn på tvers av de kanariske øyene. Genetiske analyser anslår at omtrent 55% av dagens kanariske befolkning fortsatt bærer spor av urfolkets DNA på morssiden. De kom opprinnelig fra de mektige berber-stammene i Nord-Afrika.

Her er gåten jeg nevnte tidligere: Hvordan kom de seg egentlig dit? Da spanjolene ankom på 1400-tallet, hadde urfolket absolutt ingen kunnskap om båtbygging eller navigasjon. De var et øyfolk som ikke kunne seile. Helt utrolig.

Dette har ført til en solid teori om at første innbyggere gran canaria ikke kom frivillig. Mye tyder på at de ble deportert av romerne eller karthagerne som en form for straff, og deretter etterlatt på øyene uten mulighet til å returnere. Isolasjonen var total.

Nesten 2000 år i isolasjon: Hvordan levde de første innbyggerne?

For å forstå historien til Gran Canaria, må man forstå konsekvensen av ekstrem isolasjon. Fra de ankom og frem til senmiddelalderen, levde urfolket helt avskåret fra resten av verden i nesten 2000 år. De utviklet en unik steinalderkultur.

Første gang jeg besøkte grottelandsbyene i fjellene, slet jeg med å ta innover meg hvor brutalt dette livet må ha vært. Jeg gikk meg vill på de støvete stiene, svetten rant, og lårene brant av melkesyre etter klatringen. Det var tøft. Å forestille seg at hele samfunn levde hele sine liv i disse bratte klippene uten metallverktøy, er nesten ufattelig.

Jordbruk og hverdagsliv uten metall

Uten tilgang på jern eller bronse, ble alt verktøy møysommelig hugget ut av vulkansk stein, tre og dyrebein. De overlevde gjennom et primitivt, men effektivt jordbruk, husdyrhold av geiter og sauer, samt fiske nær kysten.

Kostholdet deres roterte rundt gofio - et ristet og malt kornmel som var utrolig næringsrikt. Historiske data antyder at gofio og geitemelk utgjorde opp mot 65% av det daglige kaloriinntaket deres. Dette melet er faktisk så dypt forankret i den lokale kulturen at du fortsatt får det servert på tradisjonelle restauranter over hele Gran Canaria i dag.

Romere og spanjoler: Senere ankomster og spansk erobring

Selv om urfolket levde isolert, var øyene vagt kjent for antikkens stormakter. Romerske sjøfarere besøkte øyene rundt 1. århundre f.Kr. De kartla dem og ga dem navnet Insulae Canariae (Hundeøyene), men de bosatte seg aldri permanent.

Den virkelige endringen - og slutten for urfolkets fredelige eksistens - kom på slutten av 1400-tallet.

Den kastiljanske erobringen (1478-1483)

Den spanske (kastiljanske) erobringen av Gran Canaria startet i 1478 med Juan Rejón i spissen. Dette var ingen enkel oppgave for spanjolene. Urbefolkningen forsvarte øya si med et desperat mot som overrasket de tungt bevæpnede inntrengerne.

spansk erobring gran canaria var krevende, og til tross for at de kjempet med steinkniver og treklubber mot stål og krutt, tok det spanjolene fem lange år å fullføre erobringen i 1483. Omtrent 80% av urfolket døde under denne perioden - de fleste ikke av krigshandlinger, men av nye europeiske sykdommer de manglet immunitet mot. Det var en knusende avslutning på en 2000 år lang kultur.

Kulturkollisjon: Guansjer vs. Spanske erobrere

Guansjer (Urfolket)

• Bodde primært i naturlige eller uthugde grotter i fjellsidene for å spare dyrkbar mark.

• Befant seg i steinalderen. Brukte redskaper av vulkansk stein (obsidian), tre og bein.

• Kjempet med spyd av tre med ristede spisser, steinkniver og slynger. Ingen rustning.

• Delt inn i ulike stammer ledet av høvdinger (Guanartemes) med et råd av eldre.

Spanjolene (Kastiljanere)

• Bygget byer med stein, mørtel og trevirke, slik som grunnleggelsen av Las Palmas de Gran Canaria.

• Hadde tilgang til metallurgi, kompass, avansert skipsbygging og hjul.

• Brukt stålsverd, armbrøst, tidlige skytevåpen (arkebuser) og metallrustninger.

• Organisert under den kastiljanske kronen, drevet av imperialistisk ekspansjon og kristendom.

Når strandferien blir en historietime

Morten, en 34 år gammel lærer fra Oslo, hadde besøkt Gran Canaria syv ganger for å unnslippe den norske vinteren. Han, som de fleste andre, trodde øyas historie startet med spanske kolonister og Columbus. Han var usikker på hvem som egentlig var de første innbyggerne på Gran Canaria og brydde seg lite.

En overskyet tirsdag bestemte han seg for å leie bil opp i fjellene for å besøke Cueva Pintada-museet. Kjøreturen på de smale, svingete veiene gjorde ham svett i hendene, og han kjørte feil to ganger fordi GPS-signalet forsvant. Han angret nesten på at han forlot solsengen.

Vendepunktet kom inne i de utgravde restene av urfolkslandsbyen. Da guiden forklarte hvordan guansjene hadde levd isolert fra resten av menneskeheten i to årtusener uten engang å vite hva en båt var, falt brikkene på plass. Han skjønte plutselig forskjellen på urfolket og de spanske erobrerne.

Etter denne opplevelsen endret Morten ferievanene sine fullstendig. Nå bruker han omtrent 30% av ferietiden på å utforske arkeologiske utgravninger og gamle stier. Han innså at det å forstå øyas sanne, litt mørke historie, gjorde reisene langt mer meningsfulle enn bare en brunfarge.