Hvor vanskelig er det å gå Kilimanjaro?

Hvor vanskelig er det å gå Kilimanjaro? 85% suksess på 8 dager

Hvor vanskelig er det å gå kilimanjaro handler ikke bare om fysisk styrke, men like mye om mental utholdenhet. Den største feilen er å gå for fort, noe som utløser høydesyke. Ved å forstå hvordan kroppen tilpasser seg tynn luft, unngår du unødvendige problemer. Les videre for å lære de viktigste faktorene som avgjør om du når toppen.

Hvor vanskelig er det egentlig å bestige Kilimanjaro?

Vanskelighetsgraden ved å gå Kilimanjaro er et spørsmål som ofte har mer enn ett fornuftig svar, da det avhenger sterkt av din erfaring og ruten du velger. For de fleste er fjellet verken en teknisk klatring eller en enkel søndagstur, men en ekstrem utholdenhetsprøve i tynn luft. Det er fullt overkommelig for kilimanjaro for nybegynnere, forutsatt at man respekterer høyden og tar seg god tid.

Da jeg selv sto ved foten av fjellet, føltes det overveldende. Du ser toppen glitre i det fjerne, og det virker nesten umulig at man skal komme seg dit bare ved å gå. Men det er nettopp det det er - en lang tur i motbakke. Suksessrate kilimanjaro ruter på de lengre rutene ligger på rundt 85 prosent, noe som betyr at de aller fleste som er godt forberedte faktisk når Uhuru Peak ^[1]. Den største feilen mange gjør, er å undervurdere hvor tøft er det å bestige kilimanjaro når oksygennivået faller til under halvparten av hva det er ved havoverflaten.

Høyden er fjellets virkelige dørvakt

Hovedutfordringen er ikke nødvendigvis bratte stier, men den tynne luften og hvordan kroppen din reagerer på mindre oksygen. Høyden vinner alltid over de som skynder seg. Ved 5.000 meter er oksygenet redusert med nesten 50 prosent sammenlignet med havnivå, ^[2] noe som tvinger hjertet og lungene til å jobbe dobbelt så hardt for hver minste bevegelse.

Nær 70 prosent av alle klatrere opplever milde symptomer på høydesyke, som hodepine eller lett kvalme, i løpet av turen.^[3] Det er helt vanlig.

Men her er tingen: Mange tror at jo raskere de går, jo kortere tid lider de. Det er feil. Faktisk er det stikk motsatt. Jeg lærte dette på den harde måten da jeg prøvde å holde et for høyt tempo den andre dagen. Jeg endte opp med dundrende hodepine og måtte hvile i flere timer ekstra. Hemmeligheten ligger i det lokale uttrykket Pole pole (sakte, sakte). Det føles nesten latterlig å gå så sakte i starten, men det er din eneste sjanse til å la kroppen produsere nok røde blodceller.

Fysiske krav og trening: Er du i god nok form?

Du trenger ikke være maratonløper for å bestige Kilimanjaro, men du må ha solid grunnkondisjon og sterke bein. Du skal tross alt gå i seks til åtte timer daglig i flere dager på rad. Den tyngste dagen er toppnatten, hvor man gjerne går i 12 til 15 timer sammenhengende med en stigning på over 1.200 høydemeter i minusgrader.

En god pekepinn er om du kan gå en 5-timers tur i norsk terreng med en sekk på 8-10 kilo uten å være fullstendig utslitt dagen etter. Erfaringsmessig gir trening før kilimanjaro de beste resultatene. Jeg har sett folk som løper milen på under 40 minutter slite mer enn turgåere i 50-årene, rett og slett fordi utholdenhet over tid er viktigere enn eksplosiv fart i denne høyden. Musklene dine trenger å være vant til fysiske krav kilimanjaro. Litt smerte i leggene må du regne med. Det hører med.

Rutevalg bestemmer vanskelighetsgraden

Valget av rute er sannsynligvis den viktigste faktoren for om du når toppen eller ikke. Det er her mange sparer penger ved å velge korte ruter, noe som ofte ender med at de må snu. En 5-dagers rute har en suksessrate på under 50 prosent, mens hvor mange dager for akklimatisering kilimanjaro på 8 dager øker sjansene dramatisk. ^[4]

Lemosho og Machame regnes ofte som de beste rutene for nybegynnere fordi de har en profil som følger prinsippet om å gå høyt, sove lavt. Dette hjelper kroppen med akklimatiseringen uten at hver dag blir en maksimal anstrengelse. Marangu-ruten, ofte kalt Coca-Cola-ruten, kan virke enklere fordi man sover i hytter, men den er ofte for bratt for optimal tilvenning. Ikke la deg lure av komforten i hyttene. Suksessen ligger i dagene, ikke i sengen.

Sammenligning av ruter og suksessrate

Valget mellom en kort og en lang tur er ofte forskjellen på å se soloppgangen fra toppen eller fra en sovepose i en lavere leir.

Lemosho-ruten (8 dager) - Anbefalt

Svært variert, starter i regnskog og krysser Shira-platået

Omtrent 85-90 prosent når toppen på grunn av suveren akklimatisering

Moderat fysisk, men best for kroppen å takle høyden

Machame-ruten (7 dager)

Vakkert og variert, men kan være mer folksomt i høysesong

Rundt 75-80 prosent, en populær og god rute for de fleste

Noe brattere partier, inkludert den berømte Barranco Wall

Marangu-ruten (5-6 dager)

Samme vei opp og ned, mindre variasjon enn de vestlige rutene

Ofte under 50 prosent på 5-dagers varianten på grunn av for rask stigning

Teknisk enklest (stier), men høyderisikoen er svært stor

Eriks kamp mot toppnatten: En lekse i tålmodighet

Erik, en 34 år gammel siviløkonom fra Oslo, trodde han var godt forberedt etter flere turer i Jotunheimen. Han valgte en 6-dagers rute for å spare tid i en travel hverdag, men følte seg uvel allerede på dag tre.

Første forsøk på toppnatten gikk nesten galt da han presset på for å holde følge med de raskeste i gruppen. Kvalmen ble så intens at han vurderte å snu før han i det hele tatt nådde Stella Point.

Gjennombruddet kom da guiden hans insisterte på at han måtte gå enda saktere og drikke mer vann med elektrolytter. Erik innså at fjellet ikke er en konkurranse, men en tålmodighetsprøve.

Han nådde toppen i det solen sto opp, utslitt men lykkelig. Resultatet var en dyp respekt for fjellet og en forståelse av at en 7-dagers rute ville gjort opplevelsen 40 prosent mer behagelig.