Hvorfor kan man ikke gravlegges på Svalbard?

Hvorfor kan man ikke gravlegges på svalbard: Lovforbudet fra 1950

Å forstå regelverket rundt hvorfor kan man ikke gravlegges på svalbard forhindrer misforståelser om lokale gravferdsrutiner. Unike naturforhold skaper uvanlige utfordringer for samfunnet i Longyearbyen. Å kjenne til disse spesielle restriksjonene gir innsikt i arktisk samfunnsdrift og sikrer riktig håndtering av vanskelige situasjoner.

Hvorfor kan man ikke gravlegges på Svalbard?

Det korte svaret på hvorfor kan man ikke gravlegges på svalbard er at gravlegging i kiste ikke er tillatt på Svalbard fordi naturforholdene gjør tradisjonell begravelse umulig. Permafrosten - den evig frosne bakken - fører til at jorda beveger seg og presser kister og kropper opp igjen til overflaten over tid. Dette skaper både sanitære utfordringer og praktiske problemer for lokalsamfunnet.

Spørsmålet kan man dø på svalbard handler imidlertid om mye mer enn bare geologi. Det berører en av de mest seiglivede mytene om den arktiske øygruppen - ideen om at det er forbudt å dø her.

Sannheten om den myteomspunne loven mot døden

Du har kanskje hørt historien i internasjonale medier: Lovverket på Svalbard nekter folk å trekke sitt siste sukk. Sannheten er mer nyansert. Det finnes ingen juridisk paragraf som straffer eller forbyr selve det å dø i Longyearbyen. Lovforbudet som ble innført i 1950 gjelder spesifikt kistebegravelser på den lokale kirkegården, etter at man oppdaget at kropper begravd flere tiår tidligere ikke råtnet.

Når en person blir alvorlig syk eller nærmer seg livets slutt, blir vedkommende fraktet med fly til fastlandet - som oftest til Tromsø - for pleie og eventuell gravferd. Dette skyldes også at det lille lokalsamfunnet ikke er rigget for tung eldreomsorg eller palliativ behandling. Skulle et uventet dødsfall på svalbard skje, for eksempel ved en ulykke, blir den avdøde fraktet til fastlands-Norge for obduksjon og begravelse.

Naturkreftene i jorda: Permafrost og spanskesyke

Hvorfor er permafrosten så problematisk for en gravplass, og hvorfor er det forbudt å begrave på svalbard? Bakken i Arktis fungerer som en gigantisk dypfryser. Når frosten beveger seg i de øvre jordlagene gjennom sesongene, oppstår et fenomen der jorda skyver faste gjenstander oppover. Kropper som ble gravlagt tidlig på 1900-tallet ble liggende i en konstant frossen tilstand uten å brytes ned.

Dette ble smerteligt tydelig da forskere på 1990-tallet undersøkte gravene til syv gruvearbeidere som døde av spanskesyken i 1918. Kroppene var så godt bevarte at forskerne klarte å isolere levende spor av det dødelige viruset. Med klimaendringer og stigende temperaturer i Arktis øker frykten for at tining av jorda kan frigjøre gamle, farlige patogener i miljøet. Forbudet beskytter dermed dagens innbyggere mot biologiske trusler fra fortiden.

Finnes det noen unntak for gravferd på øygruppen?

Mange tror at kirkegården i Longyearbyen er fullstendig stengt for all fremtid, men det stemmer ikke helt. Forbudet retter seg utelukkende mot kister. Det er faktisk fullt lovlig å sette ned en urne med aske etter kremasjon, forutsatt at man har søkt og fått tillatelse fra Sysselmesteren.

Det er likevel svært få som velger dette. Siden Svalbard i praksis er et midlertidig bosted for de fleste - der gjennomsnittlig botid er relativt kort og de færreste blir boende som pensjonister - ønsker de fleste familier å ha graven til sine kjære på fastlandet. Av alle innbyggerne i Longyearbyen og Ny-Ålesund ved inngangen av et år, var i underkant av 80 prosent fortsatt bosatt der ett år senere.

Håndtering av dødsfall: Svalbard kontra fastlandet

Det norske fastlandet

• Lovfestet rett til sykehjemsplass og palliativ omsorg i bostedskommunen
• Skjer naturlig i jorda i løpet av noen tiår, avhengig av jordsmonn
• Standard og juridisk rettighet på lokale kirkegårder under normale grunnforhold

Svalbard (Longyearbyen)

• Ikke tilgjengelig; alvorlig syke og pleietrengende må flytte til fastlandet
• Stopper opp i permafrosten, noe som bevarer vev og potensielle virus
• Strengt forbudt på grunn av frostbevegelser og manglende nedbrytning i jorda

Erfaringsglimt fra Arktis: Da ulykken rammet

Da en erfaren turguide i trettiårene omkom i en tragisk snøskuterulykke på Svalbard, ble det lokale samfunnet lammet av sorg. Familien på fastlandet ønsket i utgangspunktet en tradisjonell begravelse i Longyearbyen, der guiden hadde bodd og arbeidet i over seks år.

Virkeligheten traff de pårørende raskt. Den lokale presten og Sysselmesterens kontor måtte forklare de strenge geologiske reglene. Jorda kunne rett og slett ikke ta imot en kiste uten at frosten ville skape problemer.

Det oppstod en vanskelig prosess med mye papirarbeid midt i sorgen. Transport av kister som flyfrakt fra den arktiske øya krever koordinering med begravelsesbyråer på fastlandet og godkjenning fra offentlige etater.

Løsningen ble at båren ble fløyet til Tromsø for obduksjon og kremasjon. Familien valgte til slutt å spre asken over de arktiske fjellene guiden elsket, en verdig avskjed som er tillatt etter særskilt søknad.