Når kan vi reise til Mars?

11 måneder siden 35 visninger

Bemannede Mars-reiser planlegges rundt midten av 2030-tallet av NASA. SpaceX har et ambisiøst mål om å sende mennesker til Mars allerede i slutten av 2020-årene. Den eksakte datoen avhenger av avgjørende teknologiske fremskritt innen romfart, tilstrekkelig finansiering og internasjonalt samarbeid, spesielt for å håndtere stråling og lange reiser.

Kommentar 0 liker

Kanskje du også vil spørre om dette?Mer

Når kan vi reise til Mars? Billetter og tidslinje

Når kan vi reise til Mars? For meg er det nesten et tullete spørsmål, for det føles så nært og så uendelig fjernt på en gang. Jeg ser på det som to helt separate tidslinjer, nesten to forskjellige virkeligheter som kjemper mot hverandre.

Først har du NASA. De sikter mot midten av 2030-tallet. Det høres jo fornuftig ut, trygt og litt kjedelig. Alt skal planlegges i hjel, budsjetter skal godkjennes av politikere som knapt vet hva en rakett er. Jeg ser for meg en reise til Mars som koster milliarder per sete, og du må ha doktorgrad i astrofysikk for å få bli med. En tur for den absolutte eliten.

Og så har du SpaceX. Elon Musk sikter mot slutten av 2020-årene, kanskje 2029. Jeg så den siste Starship-testen, den 14. mars 2024, på en hakkete livestream midt på natta. Hjertet i halsen. Den klarte nesten hele runden før den brant opp. Nesten. Det er ren galskap, og det er helt genialt.

De bygger jo en hel flåte, som om det var busser til Gardermoen. Det er der jeg tror vanlige folk, eller i hvert fall ikke-astronauter, har en sjanse. En billett til Mars? Musk har jo slengt ut tall, alt fra 100 000 dollar til en halv million. Men det er en helt annen tanke en NASA sin super-eksklusive klubb.

Men alt avhenger av den derre teknologien. Stråling, mat, det å ikke bli fullstendig gal på en syv måneders reise. Så, når? Jeg setter penga mine på 2031. Ikke så gærent optimistisk som Musk, ikke så tregt som NASA. Min helt egen gjetning.

Hvor er det lurt å reise i Mars?

Mars, den perfekte måneden for solhungrige sjeler. Sist gang jeg dro, var det faktisk tidlig mars, og jeg endte opp på Koh Lanta i Thailand. Jeg husker flyturen var lang, men verdt det. Sola stekte, temperaturen lå nok et sted rundt 32-33 grader. Varme, fuktig luft, lukten av saltvann og eksotiske krydder overalt. Klokka var nok rundt 14:00 når vi sjekket inn på et lite bungalowsted rett ved stranda. Følelsen av den varme sanden under føttene, ettermiddagslyset som glitret på havet... Utrolig befriende etter en norsk vinter.

Strandlivet var selvsagt hovedattraksjonen. Vi leide en scooter og cruiset rundt. En dag kjørte vi til en av de mer avsidesliggende strendene, husker navnet var Long Beach, selv om det sikkert var andre som het det også. Det var ikke fullt av folk, akkurat. Mer sånn lokale fiskere som drev med sitt, og noen få turister. Vinden var mild, perfekt for å ligge i en hengekøye med en bok, lyden av bølgene som en jevn bakgrunnsmusikk. Kveldene var magiske, solnedgangen malte himmelen i oransje og rosa nyanser.

Jeg tror vi spiste middag på en liten strandrestaurant hver kveld. Fersk sjømat, grillet rett der og da. Husker spesielt en gang jeg bestilte Pad See Ew, den var så utrolig smakfull. Menneskene var vennlige, smilende. Det var en sånn genuin varme over dem, ikke bare den fysiske. Det var en følelse av ro som senket seg over meg. En uke føltes som en evighet, på den beste måten. Bare å slippe alt stresset, bare være.

Thailand i mars er fantastisk, absolutt. Men hvis du kanskje ser etter noe litt mindre ekstrem varme, men fortsatt sol og varme, tenker jeg på den gangen jeg var på Tenerife i slutten av mars for noen år siden. Det var ikke 30 grader, men kanskje rundt 20-22, akkurat passe for meg da. Kjente den friske lufta, en lett bris. Det var ikke den tunge, klamme varmen fra tropene, mer behagelig for utforsking. Vi bodde i en leilighet i en liten by som het Puerto de la Cruz, nord på øya.

Vi brukte mye tid på å gå turer langs kysten. Den vulkanske naturen der er utrolig fascinerende. Bratte klipper, svarte strender, og de frodige grønne dalene innover i landet. Husker vi tok en tur opp til Teide nasjonalpark. Været skiftet raskt der oppe, men utsikten var helt utrolig. Føltes som å være på en annen planet. Om kveldene spiste vi tapas på små, koselige steder. Lokal vin, som var overraskende god. Jeg liker at det er litt mer "vanlig" der, enn det er i Thailand. Mer tilgjengelig på mange måter.

Thailand: Ideelt for deg som ønsker tropisk hete, over 30 grader.
- Anbefalte reisemål: Koh Lanta, Phuket, Krabi.
- Aktiviteter: Strandliv, dykking, båtturer, utforsking av øyer.
- Mat: Rikholdig og smakfull, mye sjømat og sterke krydder.
Egypt: Også et godt alternativ for deg som søker varmere klima.
- Anbefalte reisemål: Rødehavskysten (Hurghada, Sharm el Sheikh).
- Aktiviteter: Sol og bad, dykking, snorkling, historiske utflukter (pyramidene i Luxor).
Kanariøyene: Perfekt for deg som foretrekker temperaturer rundt 20-25 grader, med mye sol.
- Anbefalte reisemål: Tenerife, Gran Canaria, Lanzarote.
- Aktiviteter: Vandring, strandliv, golf, sykling.
- Klima: Generelt mildt og behagelig, perfekt for aktive ferier.
India (spesifikke regioner): Kan tilby behagelig varme, men avhenger sterkt av regionen.
- Anbefalte reisemål: Goa, Kerala.
- Aktiviteter: Kulturelle opplevelser, yoga, Ayurveda, strandliv.
- Vær: Goa og Kerala har typisk behagelige temperaturer i mars, rundt 30 grader.

Hvor lang tid bruker en romsonde på reisen til Mars?

250 dager, pluss retur. Speidersonde? 30 minutter? Hva slags teknologi er det da? Utrolig fort. Bare én vei til Mars med "vanlig" romskip altså. Tja, det gir mening, reisetid varierer jo.

Reisetid (romskip): Ca. 250 dager én vei.
Speidersonde: Mulig 30 minutter (ifølge en forsker).

Hvordan fungerer en slik speidersonde? Må være noe helt annet enn vi kjenner. Tenker på avstand, energi... Utrolig fascinerende tanke. Lurer på hvem denne forskeren er. Var det en pressemelding eller en vitenskapelig artikkel? Kan ikke se for meg hvordan noe kan reise så fort. Det ville jo revolusjonere romforskning. Tenk om vi kunne hatt en slik til alle planeter!

Hvor lenge kan man leve på Mars?

Tre år er en typisk varighet for en bemannet Mars-ferd, inkludert reise og opphold. Forskning antyder at astronauter kan oppleve betydelig fysisk degenerasjon i løpet av denne perioden.

Tenk på det: To år i ren transport, det er en evighet isolert. Jeg funderte over det sist jeg dro til hytta, den lange turen. Og da er vi bare her nede, liksom.

På Mars venter et år på overflaten, et helt år borte fra Jordens omfavnende gravitasjon. Det er nesten litt poetisk, denne kampen mot entropien, hvordan tilværelsen i rommet tærer på oss, helt ned på cellenivå.

Hva er egentlig prisen for å utforske det ukjente? Kanskje det er selve meningen med fremskritt, å tøye grensene for hva mennesket tåler.

Amerikansk forskning, ganske nylig publisert, peker på at selv veltrente astronauter kan forfalle fra toppform til en mer skjør tilstand. Dette handler ikke bare om å føle seg litt sliten.

Muskelsvinn: Uten tyngdekraften må musklene jobbe mindre. Det er som en konstant ferie for bicepsen, som ingen egentlig vil ha.
Bentetthetstap: Knoklene blir sprøere, et stille forfall som er skremmende. Tenk bare på hvor essensielt det er for en astronaut å være sterk.
Kardiovaskulær dekompensasjon: Hjertet jobber annerledes. Jeg husker en gang da jeg var ute og jogget og følte meg i kjempeform, så kom en forkjølelse og alt var borte på en uke. Multipliser det med tusen og legg til rommet.
Stråling: Kosmisk stråling er en usynlig fiende som gnager på DNA-et vårt.

Det får meg til å tenke på en roman jeg leste, hvor de snakket om hvor mye identitet som er knyttet til vår fysiske form. Å miste det så dramatisk, så raskt – det er en utfordring for både kropp og sjel.

Glemmer liksom ofte at det er et levende vesen inni den romdrakta. Hvor mye tåler man egentlig? Min bestemor sa alltid at det viktigste er å holde seg i bevegelse. Vel, i rommet er det et helt annet ballspill.

Hvor lang tid tar et år på Mars?

Mars ja, tenker på den planeten igjen. Leo, nevøen min, er helt hekta. Han har en plakat av Perseverance-roveren over senga si. Han spurte meg her om dagen om hvor lenge ett år var der. Nesten to av våre år! Tenk deg å ha bursdag så sjelden, helt krise for en 9-åring.

Døgnet er jo nesten likt, bare litt over 39 minutter lenger. De kaller det en sol. Rart ord. Blir vel fort vant til det. Men at året er så sykt mye lenger... Føles som en evighet. Lurer på om de har egne kalendere for de som planlegger oppdrag der oppe. De må jo det.