Hvem eier den norske stat?

Hvem eier den norske stat: Folket og fellesskapet

Innbyggerne i Norge har det øverste eierskapet til landets felles verdier og ressurser. Å forstå hvem eier den norske stat gir innsikt i hvordan demokratiet sikrer kontroll over offentlig eiendom. Dette verner om innbyggernes rettigheter og forhindrer misforståelser om forvaltningen av statlige midler. Les videre for å lære om organiseringen.

Hvem eier egentlig fellesverdiene i den norske stat?

Spørsmålet om hvem eier den norske stat kan virke filosofisk, men svaret er juridisk og demokratisk forankret: Det er det norske folk i䏼 fellesskap som eier staten.

Formelt sett er staten en egen juridisk person, men dens eiendeler, selskaper og formue forvaltes på vegne av innbyggerne. Gjennom stortingsvalg velger folket sine representanter, som igjen gir regjeringen og departementene mandat til å styre verdiene. Eierskapet kan imidlertid oppleves som komplekst og variere betydelig avhengig av den spesifikke konteksten, enten man snakker om naturressurser, infrastruktur eller statseide aksjeselskaper. Forvirringen oppstår ofte når selskaper som tidligere var helstatlige, blir delvis privatisert og børsnotert.

Det direkte statlige eierskapet i Norge er omfattende og utgjør en grunnpilar i den norske samfunnsmodellen. Staten eier direkte andeler i 69 selskaper som forvaltes på tvers av departementene. Ved utgangen av året viste offisielle tall at statens eierandeler i kommersielle selskaper hadde en samlet verdi på 1073 milliarder kroner. Dette tette eierskapet betyr at en enorm del av landets næringsliv styres av fellesskapet.

For meg personlig tok det tid å forstå hvordan dette fungerer i praksis - da jeg først begynte å studere eierstrukturer, trodde jeg at statlig styring betydde tungvint byråkrati i hverdagen. Virkeligheten er mer nyansert. Staten opptrer primært som en profesjonell, finansiell eier som krever markedsmessig drift kombinert med strenge krav til bærekraft.

Overgangen fra statsforetak til børsnoterte giganter

Historien om Norges største selskaper handler om en gradvis transformasjon fra lukkede statsmonopoler til åpne allmennaksjeselskaper (ASA). Det beste eksempelet på denne utviklingen er energigiganten Equinor, som frem til årtusenskiftet var kjent som Statoil og var 100 prosent statseid. I juni 2001 tok staten et historisk veivalg og delvis privatiserte selskapet ved å børsnotere det i både Oslo og New York.

Denne endringen møtte opprinnelig stor skepsis i befolkningen, og mange fryktet at kontrollen over ressursene ville forsvinne til utlandet. Det skjedde ikke. Staten valgte å beholde rollen som dominerende hovedaksjonær og eier i dag 67 prosent av aksjene i Equinor.

Børsnoteringen endret spillereglene dramatisk for hvordan verdiene forvaltes. Som et allmennaksjeselskap må Equinor balansere statens langsiktige samfunnsmål med kravene fra private minoritetsaksjonærer om god avkastning. Dette skaper en sunn friksjon. De børsnoterte selskapene i statens portefølje leverte en samlet totalavkastning på 10,3 prosent, noe som beviser at fellesskapets selskaper konkurrerer effektivt på linje med private aktører.

Inntektene herfra går uavkortet tilbake til statsbudsjettet. For regnskapsåret mottok staten svimlende 75,6 milliarder kroner i rent utbytte fra sine selskaper, i tillegg til over 44 milliarder kroner fra tilbakekjøpsprogrammer. Pengene finansierer sykehus, veier og skoler. Men det er en hake. Modellen krever at politikerne holder fingrene av fatet når det gjelder den daglige driften, noe som av og til provoserer velgerne.

Hvordan departementene forvalter dine og mine verdier

Forvaltningen av statens selskaper følger strenge prinsipper for eierstyring, og porteføljen er delt inn i to hovedkategorier basert på hva som er målet med eierskapet. I Kategori 1 finner vi selskaper der statens mål utelukkende er høyest mulig avkastning over tid innenfor bærekraftige rammer. Her finner vi selskaper som Equinor, Telenor og Hydro. I Kategori 2 ligger selskaper som primært skal oppnå sektorpolitiske mål, slik som Bane NOR og de regionale helseforetakene, hvor målet er samfunnsnytte fremfor ren økonomisk profitt. Den operative forvaltningen ligger hovedsakelig under Nærings- og fiskeridepartementet, men flere departementer har ansvar for sine respektive sektorer.

Mange tror at staten bruker sin makt til å diktere enkeltvedtak, men den norske eiermodellen legger vekt på armlengdes avstand. Staten utøver sin myndighet kun på generalforsamlingen, som er selskapets øverste organ. Her stemmer staten basert på sine eierandeler, men lar styret og ledelsen ta de forretningsmessige beslutningene.

Denne rolledelingen er helt avgjørende for tilliten i markedet. Hvis staten plutselig overstyrte ansettelser eller kontrakter basert på politiske trender, ville private investorer flyktet. Dette neste poenget overrasker mange: Selv om staten eier 67 prosent av Equinor eller over 34 prosent av Norsk Hydro, kan de ikke ture frem som de vil uten å ta hensyn til aksjeloven, som beskytter mindretallet mot maktmisbruk.

Sammenligning av statens eierandeler i sentrale selskaper

Staten eier forskjellige andeler i norske nøkkelselskaper basert på historiske årsaker og strategisk betydning for infrastrukturen.

Equinor ASA

Nærings- og fiskeridepartementet

67,00 prosent eierandel

Kategori 1 - Maksimal kommersiell avkastning og verdiskaping innenfor bærekraftige rammer

Telenor ASA

Nærings- og fiskeridepartementet

53,97 prosent eierandel

Kategori 1 - Sikre kommersiell avkastning og beholde hovedkontorfunksjoner i Norge

Norsk Hydro ASA

Nærings- og fiskeridepartementet

34,26 prosent eierandel

Kategori 1 - Strategisk minoritetseierskap for å forankre et ledende industriselskap nasjonalt

Bane NOR SF

Samferdselsdepartementet

100,00 prosent eierandel

Kategori 2 - Sektorpolitisk foretak som skal drifte og utvikle jernbaneinfrastrukturen

Kommunestriden om kraftinntekter: Kampen om de lokale verdiene

Arne, en lokalpolitiker i en mindre distriktskommune på Vestlandet, sto overfor et tøft budsjettår der kommunen måtte kutte i eldreomsorgen. Han var frustrert fordi innbyggerne så de enorme naturressursene rundt seg i form av vannkraft, men følte at pengene forsvant rett inn i statskassen i Oslo.

Første forsøk på å kreve mer direkte kompensasjon fra det statseide kraftselskapet Statkraft førte ikke frem. Selskapet opererer etter kommersielle prinsipper og forholder seg til nasjonale skatteregler, ikke lokale særordninger. Budsjettforhandlingene låste seg fullstendig.

Vendepunktet kom da Arne innså at kommunen måtte bruke det etablerte systemet for konsesjonskraft og naturressursskatt mer aktivt. Han samarbeidet med nabokommunene for å optimalisere utnyttelsen av de lovfestede lokale rettighetene fremfor å kjempe mot statens overordnede eierskap.

Etter ett år med revidert strategi klarte kommunen å sikre over 15 millioner kroner ekstra i årlige lokale rammer gjennom oppjusterte konsesjonsavtaler. Arne lærte at selv om staten eier infrastrukturen, gir det norske systemet lokalmiljøet sterke juridiske verktøy for å hente ut sin rettmessige andel.