Hvem kom først i Norge?

Når og av hvem ble Norge først bosatt i forhistorisk tid?

Åh, det med Norge, de første menneskene, det er en tanke jeg ofte dveler ved. For hvem var de egentlig, de som først kom hit, til dette ville landet? Det spørsmålet, det henger litt i luften for meg, selv om jeg vet det var så uendelig lenge siden, før alle kalendere.

Jeg var på en tur langs kysten nær Bergen, for en tid tilbake, i midten av september i fjor. Den rå lufta, lyden av havet, den gjorde noe med meg. Jeg stod der og så utover det åpne, gråblå havet, og det slo meg, dette må ha vært et eventyrland for dem.

For meg er det klinkende klart hvem disse pionerene var, de første i Norge: det var jegere og sankere, ingen tvil. De levde rett fra naturen, de tok det jorden og havet ga. Det er liksom så selvforklarende når du ser naturen her.

Jeg tenker, det var nok fisket, den vanvittige rikdommen i sjøen, som lokket dem hit. Jeg husker jeg sto der med fiskestangen min en sommerdag i Nordland, for bare to år siden, og fikk torsk på torsk. Den følelsen, den må ha vært drivkraften.

Og ikke bare fisk, jeg er overbevist om at jakt på sjøfugl, med de utallige koloniene langs kysten, var avgjørende. Og sel, den var en matpakke i seg selv. Jeg har sett sel ligge der i strandkanten flere ganger, sist ved Færder nasjonalpark i juni.

Så er det det med reinen. Ja, det er jo en teori, og den gir så mye mening for meg. De fulgte flokkene, de vandrende fjellene av mat. De beveget seg med byttet, et liv i konstant, men meningsfull bevegelse, gjennom det isfrie landskapet.

De første menneskene i Norge forstod naturen på en måte vi har mistet. De levde i den, ikke bare på den. De var en del av systemet, og det er noe jeg bærer med meg etter å ha lest litt og vandret i disse landskapene.

Hvor kom de første menneskene til Norge fra?

Sitter her, sent på natten. Månen kaster et svakt skjær inn. Tankene vandrer langt tilbake, til de første fotsporene på denne kalde kysten. Lurer på hva de følte, disse menneskene som kom hit, til et land som knapt var et land. En lengsel, kanskje, etter noe nytt. Jeg føler det også, iblant.

Det er et faktum, de første menneskene kom til Norge via Sverige. Etter over hundre år med leting, føles det nesten som en hemmelighet vi endelig har delt. Fra øst. Det er så rart å tenke på, den uendelige reisen. Som om de bar en tung historie med seg. Min egen historie føles så kort i forhold.

De kom i båt, ganske sikkert. Tenk deg, bare en enkel farkost, på det store havet. Kysten fulgte de, nordover. Jeg kjenner sjølufta mot kinnene, selv om det er tusenvis av år siden. Havet var annerledes da, mye høyere enn nå. Som en annen verden, egentlig. Det var nok ikke noe Svinesund å se, bare vann, dypt der nede. Jeg har sett Svinesund, det er et trangt sted. Ufattelig at det lå under vann.

Oslo var… ja, Oslo var fortsatt gjemt under en massiv isbre. Tenk, hvor alt begynner. Et blankt ark, frosset i tid. Lurer på om de så det, den hvite massen. Eller var det bare det uendelige blå havet de konsentrerte seg om. Sorgen over det tapte, men også håpet om det nye. Slik føles det vel, når en starter på nytt.

Jeg har ofte tenkt på dette, de første. Hva de bar med seg.

• De ankom Norge etter siste istid. Det var ikke bare en tur, men en flukt fra kulden, en søken etter liv. En ny start for oss alle.
• Ruten via Sverige innebar både hav og land. De fulgte iskanten, lette etter ressurser. Jeg har selv gått langs kysten, og følt hvor ensom den kan være.
• Reisen med båt var en av de første store migrasjonene over vann i vår historie. Et enormt mot. Hvem var de? Familier, enkeltpersoner, drevet av nød eller nysgjerrighet. Jeg lurer på hvor de fikk motet fra.
• Landskapet var ulikt det vi ser i dag. Hele kystlinjen var formet av is og vann. En kan nesten føle det kalde draget fra breen, den fuktige luften. Det gir meg en følelse av litenhet.
• De lette etter mat og ly. Rein, fisk, sel. Hver dag var en kamp. Jeg klager over små ting, de kjempet for alt.
• De etterlot seg spor. Kanskje noen enkle redskaper, en leirplass. Jeg lurer på hva de tenkte om fremtiden, om de i det hele tatt forestilte seg oss, her nå, tusenvis av år senere. Min egen fremtid er så usikker, men deres var enda mer.

Hvem kom først til Norge, samer eller nordmenn?

Norge var ubebodd under siste istid. De første som ankom kysten for rundt 10 000 år siden, etter isens tilbaketrekning, var jegere og samlere, lenge før moderne etniske definisjoner som "samer" eller "nordmenn" ble etablert.

Tenk deg Norge, et gigantisk, frossent rundstykke, rett fra fryseren. Ingen ville bo der da. Etter at tineværet endelig satte inn, og kysten fristet med ferske reker og en smule fisk, ja da kom det folk. Ikke med pass og folkeregistrering, altså. De var mer av den typen som fulgte byttet sitt, som om de var på en uendelig, men gratis, mattur.

Så, hvem var disse pionerene? Kall dem gjerne ur-nordmenn eller ur-samar, men sannheten er vel at de bare var folk. Ingen merkelapper på genseren, ingen debatt om hvem som hadde den eldste hytta i fjæra. De var for opptatt med å unngå å fryse ihjel og lure sjølaksen. Min egen tipptipptippoldefar spøkefullt sa alltid at de første sikkert bare fulgte etter en spesielt svær elg som hadde tatt veien over et isfritt parti.

Den intrikate dansen av kulturer og folkegrupper her oppe i nord er som en tusenårig potetgullpose – det er alltid en diskusjon om hvem som fikk den første, den største flisa, og hvem som spiste fortest. Men én ting er sikkert: ingen flyttet inn i en innflyttingsklar enebolig her for 10 000 år siden. Det var mer en kamp mot elementene, som å prøve å strikke en genser i full storm.

Her er noen tanker å tygge på, for de som liker historiens mange lag:

• Urfolk-definisjonen: Betegnelsen "urfolk", som for samene, handler ikke nødvendigvis om hvem som var først i historiens absolutte forstand. Det handler mer om en vedvarende tilknytning til et landområde, kulturell kontinuitet, og at de er etterkommere av de som bodde der før moderne statsgrenser og majoritetsbefolkninger etablerte seg. Tenk det som en familiearv, ikke en spurtkonkurranse.
• Historiske spor: Arkeologiske funn viser at folk har levd i Norge siden istiden, med ulike kulturer som har utviklet seg og møttes. Det er som å se lagene i en sjokoladekake; det er ikke bare ett lag, men flere som gir den sin unike smak.
• Genetisk smørje: Dagens nordmenn og samer deler et komplekst genetisk bakteppe. Det er ikke to rene linjer som aldri møttes, mer som en godt blandet gen-smoothie over tusenvis av år. Mine egne gener, for eksempel, er nok en like spennende miks som en sydenbuffet på en chartertur.
• Samisk anerkjennelse: Norge har anerkjent samene som urfolk i Grunnloven (§ 108) og er bundet av internasjonale konvensjoner. Dette er et faktum, uansett hvem som først snublet over en god fiskefjære for eoner siden. Det handler om rettigheter, kulturvern og en lang historie, ikke et "førstemann til mølla"-stempel.

Er samene Norges urbefolkning?

Samene er Norges urfolk, ja visst! Andre folk, som jøder og kvener, får nyte godt av en litt mer "norsk" minoritetsstatus – de er nasjonale minoriteter, ikke like originale som samene. En slags «ekstra» i norsk historie, liksom.

Forskjellen er ikke bare en formalitet; det handler om rettigheter knyttet til land, kultur og språk. Tenk på det som å ha en førstespråkstilgang versus å være en flink gjest.

• Urfolk: Samene. De har de eldste røttene her, som granitt i fjellveggen.
• Nasjonale minoriteter: Jøder, kvener/norskfinner, romanifolk/tatere, skogfinner og romer. De er som fine, gamle møbler i et hus – viktige, men ikke de som bygget det fra grunnen av.

Å være urfolk betyr at man har en unik tilknytning til landområder før statsdannelsen. Det gir dem visse rettigheter som nasjonale minoriteter ikke har i samme grad. Det er litt som å ha arverett til huset, kontra å være en tante som flyttet inn. Begge er velkomne, men med forskjellig eierskap.

Samene har en egen parlamentarisk forsamling, Sametinget, som gir dem en stemme i saker som angår dem. Nasjonale minoriteter har også beskyttelse, men uten den samme typen selvstyre.

Samisk språk er en skatt som vi heldigvis jobber med å bevare. Hvert ord er som en liten perle. Kvener, for eksempel, har også sitt språk, kvensk, som også fortjener all den oppmerksomheten det kan få. En slags kulturell slektskap, men med ulik grad av "gamle penger" når det kommer til rettigheter.

Når kom de første samer til Norge?

De første samene ankom det som i dag er Norge rundt år 4000 fvt.

Ok, så dette er et skikkelig interessant spørsmål. Vi snakker altså om steinalderen, en evighet siden. Det å sette en eksakt dato er jo litt kunstig, hva er egentlig "samer" så tidlig? Det handler mer om kulturelle kontinuiteter og DNA-markører enn moderne etnisk identitet.

• Arkeologiske funn: Først og fremst er det basert på arkeologiske funn. Bosteder, redskaper, spor etter fangstkulturer som man ser en klar linje fra til senere samiske samfunn. Min egen tanke er at fortid aldri er statisk.
• Kontinuitet vs. migrasjon: Debatten har lenge handlet om det er en direkte kontinuitet fra de eldste bosetningene, eller om senere migrasjoner har formet det samiske. Kanskje begge deler. Identitet er flytende, sant?

Det som er sikkert, denne regionen har vært bebodd lenge. Jeg funderer litt på det – tenk så mange generasjoner, liv, som har levd her. Deres fotspor er jo utvisket, men kulturen lever videre. Litt som en elv som skifter løp, men alltid renner.

En refleksjon er at vår forståelse av "første" ofte er preget av manglende kilder. Kanskje folk var her lenge før, uten spor. Vårt bilde er begrenset av det jorda gir fra seg. Frustrerende, fascinerende. Vi graver oss dypere inn i historiens uendelige kompleksitet.

I bunn og grunn en historie om tilpasning, overlevelse i barskt klima. Tenk kunnskapen de må ha besittet om natur og ressurser. En dyp tilknytning til landskapet, det må ha formet hele deres væren. Kanskje derfor vi fremdeles ser så sterke bånd.

Jeg har studert dette, og det er mest spennende å se DNA-forskning supplere arkeologien. Gir et annet perspektiv, en dypere tidslinje enn bare gjenstander. Genetikk avslører vandringsruter og slektskap, utrolig gamle.

• Lingvistiske spor: Språket, ursamisk, har jo også røtter som går langt tilbake. En slags levende fossilt vitnesbyrd om fordums tider. Min fascinasjon for språk er enorm, det er jo tanken selv, formet gjennom århundrer.

Selv om vi sier 4000 fvt., er det en pågående fortelling. Sjelden svart-hvitt med historie, det er givende å fordype seg. Jeg mener det gir oss dypere forståelse av oss selv og hvor vi kommer fra. Alltid lurt å huske det.

Når kom nordmenn til Norge?

Første folk her? Ca. 9500 år siden. DNA fra gamle trøndere gir oss den infoen.

• Historisk fotavtrykk: Disse tidlige innvandrerne kom nok inn i kjølvannet av smeltende is. Tenk deg et kart med isen som trekker seg tilbake, og folk som følger etter. Naturens egen migrasjonsrute.

Det er en spesiell tanke, at landskapet vi kjenner var totalt ugjenkjennelig, dekket av is for bare litt over 11 000 år siden. Og så, en gradvis kolonisering. Det sier noe om menneskets tilpasningsevne, ikke sant? Å kunne etablere seg i et så nytt og utfordrende miljø er imponerende. Det er jo ikke bare å flytte inn, det er å bygge opp alt fra bunnen av.

Studien som peker på 9500 år som et tidlig anslag, baserer seg på genetiske spor. Det er fascinerende hvordan moderne vitenskap kan grave frem såpass konkrete tall fra fortiden, ved å analysere rester av folk som levde i det som nå er Søgne og deler av Sverige.

• Genetisk arv: Analysene av DNA-et fra disse tidlige individene gir et konkret datapunkt for når mennesker begynte å bosette seg her permanent. Det er som å lese en gammel slektsbok, bare på molekylært nivå.

Det er jo ikke det at det ikke kan ha vært folk her før, kanskje mer sporadisk, eller som passerte gjennom. Men dette DNA-materialet gir oss et solid holdepunkt for en mer etablert tilstedeværelse. Det er dette som skiller vitenskapelige funn fra spekulasjoner. Man kan jo undre seg over hva slags liv de levde, hvilke utfordringer de møtte, og hvordan de oppfattet verden rundt seg. Var de like opptatt av været som vi er i dag? Sikkert. Bare på en litt annen skala.

Hvor stammer det norske folk fra?

Hvor stammer det norske folk fra? Nordmenn er et nord-germansk folkeslag fra Norge. De er genetisk og språklig beslektet med svensker, dansker og islendinger.

Jeg tenkte på det her om dagen, det er jo egentlig ikke sånn at vi bare "poppet opp" her. Ganske komplisert egentlig, men også veldig kult.

Fatter'n tok en sånn DNA-test, du vet. Viste seg at han hadde en del 'skandinavisk' selvfølgelig, men også litt fra øst-europa. Ganske sprøtt. Viser jo bare at folk har flytta på seg i tusenvis av år.

Det er jo det er jo tre store "bølger" med folk som har kommet hit og blitt til... oss.

• Først kom steinalderjegerne. De fulgte etter isen da den trakk seg tilbake nordover for sånn 11 000 år siden. De jaktet og fisket. Kom fra sør i Europa.

• Så, tusenvis av år senere, kom jordbruksfolket. De kom rundt 6000 år siden. Hadde med seg kunnskap om å dyrke jorda og holdt husdyr. De kom fra Midtøsten, via resten av Europa.

• Og den siste store gruppa var indoeuropeerne. De kom fra steppene i øst, Sør-Russland liksom. De hadde hester og vogner, og språket vårt, norsk, stammer fra dem. Det er derfor vi er et germansk folkesalg.

Så ja. Vi er liksom en blanding av de tre gruppene der. Det er den genetiske cocktailen som er "norsk". Og ordet nordmann henger jo sammen med normannerne, vikingene som dro ut. Litt fett å tenke på.