Hvilket land har planøkonomi nå?

Hvilket land har planøkonomi nå?: Nord-Korea og Cuba

Forstå hvordan ulike stater organiserer sine ressurser og markedssystemer i dag. Utforsk Hvilket land har planøkonomi nå og hvilke nasjoner som fortsatt opprettholder statlig kontroll over produksjon og priser.

Hvilket land har planøkonomi nå?

Det korte svaret er at Nord-Korea er det eneste landet i verden som har en tilnærmet ren planøkonomi i dag. Systemet innebærer at staten eier nesten alle produksjonsmidler og kontrollerer priser, ressurser og sysselsetting sentralt. Tidligere store planøkonomier har enten kollapset eller gjennomgått omfattende markedsreformer. Spørsmålet om hvem som styrer økonomien fra et sentralkontor er imidlertid mer nyansert enn som så.

For ti år siden trodde de fleste økonomer at den tradisjonelle planmodellen var helt utdødd. Men den har vist en seiglivet motstandskraft. I dag ser vi en tydelig todeling: Én isolert stat som tviholder på fullstendig kontroll, og en håndfull planøkonomi land i dag med en sterk sosialistisk arv som i stedet har valgt å flette statlig styring sammen med globale markedskrefter.

Nord-Korea: Verdens siste rendyrkede kommandovekt

Nord korea planøkonomi står igjen som det mest ekstreme eksempelet på en statlig styrt økonomi. Siden slutten av 2023 og gjennom de siste årene har regimen i Pyongyang strammet grepet om de uformelle markedene som vokste frem etter hungersnøden på 1990-tallet. Myndighetene har blant annet rullet ut massive lønnsøkninger i offentlig sektor for å lokke innbyggerne bort fra privat handel og tilbake til statlige bedrifter.

Da jeg først begynte å studere asiatiske økonomiske modeller, trodde jeg at uformelle markeder uunngåelig ville tvinge frem en kapitalistisk reform i Nord-Korea. Men utviklingen viser det motsatte. Staten har aktivt slått ned på uautoriserte handelsfolk og krevd at kun statsproduserte varer skal finnes i butikkhyllene. Det sentraliserte kabinettet har tatt over kontrollen av all utenrikshandel.

Selv om landet opplevde en økonomisk vekst på over 3% etter gjenåpningen av grensene, kanaliseres nesten alt overskudd direkte inn i militære prioriteringer og statlige byggeprosjekter. Dette betyr at den vanlige befolkningen i svært liten grad merker effekten av veksten. Det økonomiske livet her styres fortsatt av statlige kvoter, ikke av tilbud og etterspørsel.

Har Cuba planøkonomi i dag?

Har cuba planøkonomi i dag eller er det en myte? Cuba har historisk sett vært en av bærebjelkene i den globale planøkonomien, men landet kan ikke lenger beskrives som en ren modell. Myndighetene i Havanna har åpnet opp for private små og mellomstore bedrifter for å demme opp for dype økonomiske kriser. Likevel beholder staten kontrollen over de strategiske sektorene, og overgangen har vært preget av stor intern friksjon.

Det er registrert over 11.000 private små og mellomstore bedrifter på Cuba. Dette høres kanskje mye ut, men i realiteten representerer denne nye private sektoren kun i underkant av 5% av den formelle sysselsettingen på øya på grunn av strenge statlige restriksjoner. Resten av arbeidsstokken er i stor grad låst til lavtlønnede statlige jobber, noe som har ført til at over halvparten av befolkningen i arbeidsfør alder velger å stå helt utenfor det offisielle arbeidsmarkedet.

Jeg snakket med en kollega som nylig analyserte situasjonen i Havanna. Kontrasten er slående - du kan kjøpe importerte varer i de nye private butikkene, men staten kontrollerer fortsatt distribusjonen av basisvarer gjennom rasjoneringsboken. Cuba befinner seg i et uforutsigbart tomrom mellom plan og marked.

Landene som kombinerer plan med marked

Kina, Vietnam og Laos styres alle av kommunistpartier og har en klar arv fra den klassiske planøkonomien. Men i stedet for å isolere seg, har disse landene utviklet det som kalles en sosialistisk markedsøkonomi. Her eksisterer femårsplaner side om side med børsnoterte selskaper og private milliardkonsern.

I Kina har den private sektoren opplevd et comeback, og private selskaper utgjør nå rundt 40% av markedsverdien til de hundre største børsnoterte selskapene. Men her er tvisynet viktig - staten eier fortsatt gigantiske selskaper som kontrollerer bank, energi og tungindustri. De samленные eiendelene til de sentrale statlige selskapene oversteg nylig 95 billioner yuan. Myndighetene bruker disse gigantene aktivt til å styre landets økonomiske kurs og teknologiske utvikling.

Mange lurer på hvilke land har planøkonomi egentlig, og tror at Kina og Vietnam har blitt rene kapitalistiske stater. Det er feil. Statlige planleggere setter fortsatt de overordnede målene for hvor mye som skal investeres i grønn teknologi eller infrastruktur. Forskjellen fra fortiden er at de bruker markedet som verktøy for å nå målene, i stedet for å diktere hver enkelt fabrikkarbeider over statsbudsgittet.

Graden av statlig kontroll i utvalgte land

Selv om flere stater deler en sosialistisk eller autoritær styreform, varierer den faktiske kontrollen over det økonomiske livet dramatisk fra land til land.

Nord-Korea

- Svært begrenset, uformelle markeder blir aktivt motarbeidet og forsøkt slått ned på

- Rendyrket kommandookonomi der staten eier tilnærmet alle produksjonsmidler

- Styres fullstendig sentralt av statlige planleggere fra regimet i Pyongyang

Cuba

- Tillatt for små bedrifter, men utgjør under fem prosent av den formelle sysselsettingen

- Tradisjonell planøkonomi i gradvis endring på grunn av dype interne kriser

- Blanding av faste statlige priser på rasjonerte varer og friere priser i det private

Kina

- Stor og dynamisk, står for en betydelig andel av verdiskapningen på børsen

- Sosialistisk markedsøkonomi der statlige giganter styrer de strategiske høydene

- Hovedsakelig markedsstyrt, men underlagt streng statlig overvåking og regulering

Reformens sanne ansikt: Linhs klesbutikk i Hanoi

Linh, en 32 år gammel gründer i Hanoi, ønsket å starte sitt eget klesmerke i et land som historisk sett dikterte tekstilproduksjonen sentralt. Hun møtte umiddelbart utfordringer med uklart byråkrati og skiftende lokale reguleringer.

Hennes første forsøk strandet fordi hun ikke forsto balansen mellom private tillatelser og statlige retningslinjer. Hun holdt på å miste hele oppstartskapitalen etter en lisenskrangel med distriktskontoret.

Gjennombruddet kom da hun innså at myndighetene i Vietnam oppmuntrer til privat næringsvirksomhet så lenge den støtter opp under de nasjonale målene for sysselsetting og eksport. Hun tilpasset forretningsmodellen for å bruke lokale råvarer.

I dag driver hun to lønnsomme butikker i hovedstaden. Linhs suksess viser hvordan den sosialistiske markedsøkonomien fungerer i praksis, der enkeltpersoner kan skape formue innenfor statens overordnede rammer.