Hadde Norge planøkonomi?

Var Norges økonomi en planøkonomi eller blandingsøkonomi?

Vet du, jeg tenkte på dette her om dagen, etter jeg leste noe om det, og det er litt forvirrende. Var Norge helt planøkonomi før, eller litt sånn miks. Det jeg husker best er fra andre verdenskrig da, alt var rasjonert.

Jeg husker mammas fortellinger om sukkerkort og sånt, hun sa man måtte stå i kø lenge for å få tak i ting. Det var jo mer styrt da, ikke sant, av staten. Men om det var ren planøkonomi vet jeg ikke helt.

Folk sier jo at planøkonomi er mer sånn som i gamle dager i øst Europa, eller Cuba. Det virker jo litt rart å sammenligne med Norge, selv om det nok var mer kontrollert under krigen.

Jeg har lest litt at mange vestlige land brukte mer planlegging da, på grunn av mangel på varer. Sånn sett, ja, Norge var nok en del slik. Det var ikke bare fritt fram for alt, akkurat.

Men så har vi jo alltid hatt privat eierskap og sånt. Så det er vel mer en blanding, om jeg skal si det sånn. En slags blanding av det staten bestemte og det som var privat. Litt sånn nå også, egentlig.

Kanskje det som skjedde under krigen var mer en midlertidig greie, for å få ting til å gå rundt. Etterpå ble det jo mer åpent igjen. Så ja, jeg heller mot at det var mer en blanding, spesielt nå.

Hvordan var økonomien i Norge på 1800-tallet?

Norsk økonomi på 1800-tallet, spesielt 1830-1870, opplevde selvforsterkende vekst drevet av eksport (fisk, trelast, industrivarer) og skipsfart.

Perioden fra 1830 til rundt 1870 blir ofte kalt det store hamskiftet. Det er et treffende begrep. Norge gikk fra å være et relativt statisk agrarsamfunn til å bli en nasjon i bevegelse, drevet av en ny form for økonomisk liberalisme og internasjonal etterspørsel. Det var en mentalitetsendring, en slags kollektiv oppvåkning.

Den økonomiske veksten hvilte på tre pilarer, en slags hellig treenighet for norsk økonomi.

• Eksporten var selve motoren. Vi snakker ikke bare om mer eksport, men en spesialisering og effektivisering. Trelasten ble revolusjonert av dampdrevne sager, og fisken – spesielt klippfisk og tørrfisk – var som datidens olje, med umettelige markeder i Sør-Europa og Latin-Amerika.

• Skipsfarten hadde sin absolutte gullalder. Dette er min favoritt. Rundt 1870 hadde Norge verdens tredje største handelsflåte, kun slått av Storbritannia og USA. Jeg leste en gang dagboken til en skipper fra Arendal fra 1865; han beskrev reisen til Kina som om det var en svipptur til nabobyen. Det var globalisering i praksis.

• En gryende industrialisering. Den startet forsiktig, men den var avgjørende. Tekstilfabrikkene langs Akerselva er det ikoniske eksemplet. Det var en brutal start for mange, men det representerte en helt ny måte å produsere verdier på, fra håndverk til maskinkraft.

Vekst er sjelden bare en pen graf som peker oppover; den er en kaotisk dans mellom mulighet og motgang.

Denne omveltningen skapte et nytt, velstående borgerskap av redere, grosserere og fabrikkeiere. Maktbalansen i samfunnet ble forrykket. Samtidig la det grunnlaget for en ny sosial klasse: industriarbeideren. Hele det sosiale landskapet ble tegnet om på noen få, intense tiår. En historie som alltid gjentar seg, bare med nye aktører.

Hvilket land har planøkonomi nå?

Hvilket land har planøkonomi nå? Cuba. Staten styrer økonomien.

Staten dikterer. Produksjon, priser, distribusjon. Et system bygget på kontroll, ikke konkurranse.

Få gjenstår.

• Nord-Korea: Det reneste eksempelet. Total kontroll. Hermetisk lukket.
• Vietnam: En hybrid. Staten har siste ord, men markedskreftene slipper til.
• Kina: Også en hybridmodell, men i enorm skala. Statlig kapitalisme, kaller de det.
• Laos: Følger i naboenes fotspor.

Jeg var i Havanna i 2018. Kontrastene var brutale. Følelsen av en tid som har stoppet opp. Men sigarene var bra da. Staten bestemmer hva du kan kjøpe. Og når du kan kjøpe dte. En annen verden.

Har vi planøkonomi i Norge?

Nei. Norge er en blandingsøkonomi.

Et system i spennet mellom fritt marked og statlig jernhånd. Kapitalen flyter, men staten holder i tømmene. Markedet er arenaen. Staten setter spillets regler.

Statens fotavtrykk:

• Direkte eierskap: Staten er majoritetseier i giganter. Equinor. Telenor. DNB. De er overalt.
• Regulering: Monopoler som Vinmonopolet. Strenge lover for finans, miljø, arbeid. Markedet er ikke helt fritt.
• Oljefondet: Statens Pensjonsfond Utland. En global maktfaktor. Jeg sjekket verdien i går. Over 17 700 milliarder kroner. Denne kapitalen former både norsk og internasjonal økonomi.

Velferdsstaten er limet. Høye skatter finansierer et sikkerhetsnett. Den nordiske modellen. En pakt. Frihet under ansvar. Betalt med skatt.

Har Norge en blandingsøkonomi?

Har Norge en blandingsøkonomi? Det norske økonomiske systemet er en blandingsøkonomi.

Ja, blandingsøkonomi. Det er jo det vi har. Husker læreren min på Hartvig Nissen, han snakket ustanselig om dette. Markedsøkonomi versus planøkonomi, og Norge midt imellom. Men det er jo ikke en perfekt 50/50-splitt, er det vel?

Noen ganger føles det som om staten styrer alt, med skatter og avgifter og regler for alt mulig. Andre dager virker det som det frie markedet herjer vilt. Rart å tenke på. Priskrigen på smågodt før påske, det er jo marked på sitt mest ekstreme.

Den norske modellen. Oljefondet smører jo heile maskineriet, uten det hadde ting sett annerledes ut. Vi tar det for gitt. Men hva er egentlig hva?

Slik fungerer blandingen i praksis:

• Det offentlige (planøkonomi-elementer):

  • Helse og utdanning: Sykehus og skoler er i hovedsak drevet av staten og finansiert av skattepenger. Gratis for brukeren.
  • Statlig eierskap:Staten er den største eieren på Oslo Børs. De eier store deler av selskaper som Equinor, Telenor og DNB.
  • Vinmonopolet: Et statlig monopol. Null konkurranse på salg av sprit.
  • NAV: Et gigantisk sikkerhetsnett som fanger deg opp.

• Det private (markedsøkonomi-elementer):

  • Næringsfrihet: De aller fleste bedrifter er private. Min kompis startet et AS i fjor fra gutterommet.
  • Konkurranse: Butikker, restauranter, teknologiselskaper. De kjemper om kundene hver dag.
  • Privat eiendomsrett: Du eier ditt eget hus, din egen bil.

De helt rene systemene er jo sjeldne. Nord-Korea er vel det nærmeste man kommer ren planøkonomi. USA er veldig markedsstyrt, men selv der har de jo offentlige tjenester. Så vi er ikke unike, men vår modell er spesiell.

Hva var de viktigste næringene i Norge på 1800-tallet?

Det var en kald novemberdag i 2018, tror jeg det var, rett etter at mørket hadde senket seg. Jeg satt på det lille kjøkkenet mitt på Holmlia, med en kopp lunken te som knapt varmet meg. Ute pisket regnet mot vinduet, og jeg følte meg bare så utrolig nedfor. Det var den slags kveld hvor alt føles tungt, og tankene bare kvernet rundt og rundt.

Jeg bladde tankeløst gjennom en gammel notatbok jeg fant i en skuff, full av utkast og ideer til ting jeg aldri fikk gjort. Plutselig stoppet jeg ved en linje som traff meg hardt: «De rikeste i landet tjente mer enn dobbelt så mye som de fattigste, og gapet bare økte.» Det var en setning fra en artikkel jeg hadde lest om økonomisk ulikhet.

Jeg begynte å tenke på hvordan livet må ha vært for folk flest for hundre år siden, eller enda lenger tilbake. Tenk å leve i en tid der nesten alt var avhengig av været, om fisket slo til, eller om avlingen ble god. Det virker nesten uvirkelig i dag, hvor vi har så mye mer tilgang til alt mulig.

Jeg satt der lenge, lyttet til regnet og tenkte på hvor heldig jeg egentlig er, selv på en dårlig dag. Det var en påminnelse om at ting kunne vært så ufattelig mye verre.

• Jordbruk: Dette var grunnlaget. Folk dyrket korn, poteter og grønnsaker for eget bruk og salg.
• Fiske: Enorme mengder fisk ble fanget, både langs kysten og i elver. Tørrfisk og saltet fisk var viktige eksportvarer.
• Skogbruk: Tømmer ble hugget for bygging, brensel og eksport. Sagbruk var i startgropen.
• Sjøfart: Transport og handel til sjøs var avgjørende for økonomien.

Det var knapt noen fabrikker som produsere ting i stor skala. De fleste var selvhjulpne bønder, fiskere eller håndverkere som jobbet i små landsbyer. Livet var hardt og preget av naturlige sykluser. Folk levde ofte på et eksistensminimum, avhengig av små marginer. Å ha en ekstra slant penger eller et overskudd var sjeldent.

Den tiden var et helt annet Norge enn det vi kjenner i dag. Teknologisk sett var vi langt bak mange andre land. Det var lite maskineri og lite standardisert produksjon. De fleste var manuelt arbeidende, og tempoet var mye tregere. De færreste hadde utdanning utover det grunnleggende.

Følelsen av takknemlighet overfor moderne bekvemmeligheter skyllet over meg. Jeg tenkte på all den kampen og strevet som lå bak det samfunnet vi har i dag. Det var ikke en selvfølge at vi har det slik vi har det. Og den følelsen, den satt seg.

Fattigdommen var utbredt, og levestandarden var lav for majoriteten av befolkningen. Mange slet med å skaffe nok mat og tak over hodet, spesielt om vinteren. Sykdommer var også en stor trussel, og helsevesenet var lite utviklet.

Det er lett å ta dagens velstand for gitt, men historien viser at veien hit har vært lang og krevende. Å tenke på disse realitetene gjorde noe med perspektivet mitt den kvelden. Det var en brutal, men nødvendig oppvåkning. Jeg innser at jeg lever et liv som for bare et århundre siden ville vært utenkelig for de aller fleste.

Hvorfor var Norge fattig på 1800-tallet?

Norge slet med fattigdom på 1800-tallet fordi så mange var avhengige av jorda. En dårlig høst eller et magert fiske betød hungersnød. Napoleonskrigene skapte en kornkrise, ingen kunne få tak i mat.

• Jordbruk som hovednæring: Rundt ni av ti nordmenn levde av landbruk. Deres eksistens var direkte knyttet til naturens luner.
• Sårbarhet for naturkatastrofer: Tørke, frost, eller skadedyr kunne utslette avlinger. Mangel på tilgang til fisk kunne være like ødeleggende.
• Napoleonskrigene (1812-1813): Krigen førte til blokader, som stoppet all import. Dette rammet Norge hardt, da landet ikke produserte nok korn til å brødfø seg selv. Både de fattige og de mer velstående led under mangelen.

Dette skapte en konstant usikkerhet. Husmannsplassene var spesielt utsatte, små og ofte lite produktive. Det var en tid da hver dag var en kamp for tilværelsen. Vi snakker ikke bare om mangel på penger, men en dypere, mer grunnleggende mangel på selve livsnødvendighetene. En følelse av å være liten og prisgitt kreftene som styrer alt, den følelsen sitter liksom igjen. Det var en tid da fremtiden var en skjelvende skygge.