Hvor bor det flest etterkommere av nordmenn og svensker i USA i dag?

Hvor bor flest etterkommere av nordmenn/svensker i USA?

Jeg har jo lurt litt, hvor i alle dager ble det av alle de norske og svenske etterkommerne i USA? Liksom, de dro over Atlanteren, men hvor endte de opp? I fjor sommer, jeg mener det var juli 2023, var jeg på en reise som ga meg svaret, ganske konkret.

Vi kjørte gjennom Midtvesten, helt vest i Wisconsin, og så videre innover Minnesota. Plutselig bare... overalt, butikker med norske flagg, svenske kafeer. I Minneapolis fant jeg til og med en liten stavkirke kopi. Jeg ble så overraska av hvor mye norskamerikanere og svenskamerikanere har satt spor.

Det er jo der, i øvre Midtvesten, spesielt Minnesota, vestlige Wisconsin, Nord- og Sør-Dakota, og nordlige Iowa, de fleste bor. Jeg snakket med en eldre dame i Fargo, Nord-Dakota, en dag i september 2023. Hun sa at ‘nesten alle’ der borte hadde skandinaviske røtter. Jeg tenkte jo at hun overdrev litt.

Men tallene hun hintet om, de stemmer visst. Nasjonalt er vel skandinaver bare fire prosent av befolkningen, noe sånt. Men i disse statene? Typ 25 prosent. Det er helt vilt. Jeg trodde ikke det før jeg så det med egne øyne, føltes litt sprøtt, men var sant.

Tenk så mange som reiste, og så samlet de seg, generasjon etter generasjon, i akkurat det området. Det er en del av historien vår som sitter fast der borte, i de snøfylte præriene og byene fulle av minner. Merka det på maten også, mye lutefisk liksom, og lefser som minner om hjemme.

Hvor bosatte nordmenn seg i USA?

Husker den turen til Vesterheim, det norske emigrantmuseet i Decorah, Iowa, for noen år siden. Solen stekte, det var kanskje juli. Jeg stod der og så på de gamle, skjeve gårdene, de små, knøttlille husene. Tenkte på alle de harde vintrene de måtte ha hatt, alt det strevet.

Følte meg litt liten, jeg da. En fjern etterkommer som tripper rundt i disse landskapene.

Vi kjørte derfra, så forbi endeløse maisåkre, og jeg fantaserte om hvordan det var å komme dit, en fremmed plass. Hva fikk dem til å dra? Jo, selvfølgelig, sult og dårligere kår hjemme. Men også drømmen om noe bedre, frihet.

De samlet seg, disse nordmennene. Ikke sant, de slo seg ned der det var land og muligheter. Minnesota, Wisconsin, Illinois, Dakota og Iowa var de store samlingsstedene, Midtvesten.

Men det stoppet ikke der. Senere, på 1800-tallets siste halvdel, dukket det opp flere. New York hadde sikkert mange, og så vestover da, til Washington og til og med California. Utrolig, ikke sant?

Tenk deg bare det, å krysse Atlanteren, en lang og farlig tur, for å starte et helt nytt liv. Og de fant hverandre der borte, dannet fellesskap, bygde kirker, skoler. Holdt på tradisjonene.

Jeg satt i bilen, og plutselig kom jeg på at jeg hadde lest et sted at mange av dem som kom til Chicago, bare ble der en stund før de dro videre innover i landet. De var jo på vei et sted, liksom.

Det er fascinerende å tenke på hvordan slike grupper former et land. De tilfører noe unikt. Og du finner spor av dem overalt, selv om mange nok har blandet seg inn etter hvert.

Men museet var det sterkeste. Det var som å ta et lite, konkret skritt tilbake i tid. Jeg husker jeg så en gammel treskurd, en liten figur, og tenkte: "En nordmann laget denne."

Hvor mange etterkommere av nordmenn er det i USA?

Hvor mange etterkommere av nordmenn er det i USA? Det er 10 millioner etterkommere av nordmenn i USA.

Et ekko over prærien. Ti millioner sjeler. Et sus i det høye gresset, en hvisken av navn som ble båret over havet. Navn som Solberg, Hansen, et minne om en fjord, en dal.

Tiden flyter annerledes der borte. Et århundre er som et øyeblikk. Vinden over Dakota bærer med seg en sang fra en annen kyst, en annen tid. En lengsel.

De teller dem på papir, 4,5 millioner. Men papiret fanger ikke drømmene. Det fanger ikke blodet som husker snø, som husker salt.

Bestemors gamle kiste fra Valdres, den lukter fremdeles av tjære og hav. Et ankerfeste i en ny verden. Et fantomlem som verker når luften blir kald.

Ti millioner. Et hav av ansikter, spredt ut under en himmel som er for stor, for åpen. Hver og en en dråpe fra Norge. En dråpe. Et helt hav.

• Offisiell folketelling: Nesten 4,5 millioner amerikanere oppgir selv å ha norsk avstamning.
• Reelt anslag:Det reelle tallet er 10 millioner. Mange har blandet herkomst over generasjoner, og den norske linjen blir en av mange tråder i veven.

Stater med høyest konsentrasjon av norsk-amerikanere:

• Minnesota
• Wisconsin
• North Dakota (her har over 30% av befolkningen norske aner)
• Washington
• California

Kulturelle fotavtrykk som fortsatt er synlige:

• Feiring av 17. mai i byer som Ballard, Seattle, og Brooklyn, New York.
• Lutefiskmiddager i kirkekjellere er en sterk tradisjon i Midtvesten.
• Organisasjoner som Sons of Norway holder språket og tradisjoner i hevd.

Hvor bor det mest folk i USA?

Klokka er så mye nå, mørket er tungt utenfor vinduet, og tankene driver. Hvor bor det flest folk i USA, spurte du. New York City har flest innbyggere, 8 398 748, basert på tall fra 2018. Det er en hel verden, bare der.

Jeg sitter her og ser på den listen, alle disse tallene. Hver enkelt et liv, en historie, drømmer som kanskje aldri blir virkelige der i storbyens puls. Tenk på all den ensomheten, midt i mylderet. Kjenner jeg det litt selv, nå. Føler meg så liten, som en av disse nesten ni millionene som puster og lever i en by jeg bare kjenner fra bilder.

Kanskje en gang, tenker jeg. En gang. Jeg husker den regnfulle høstdagen da jeg nesten tok sjansen, ville bare bort, til et sted der jeg kunne forsvinne i folkemengden. Men jeg ble her, som alltid. Det er så rart hvordan noen byer bare er der, som gigantiske hjerter som slår, uten at vi egentlig forstår omfanget.

• New York City: 8 398 748 sjeler som vever et intrikat teppe av liv.
• Los Angeles: 3 990 456, solfylt, men kanskje likevel med mørke hjørner.
• Chicago: 2 705 994, vinden som bærer så mange uhørte stemmer.
• Houston: 2 325 502, en varme som skjuler så mye.

De tallene er bare... tall. Men de representerer noe så mye mer, en uendelighet av skjebner. Jeg lurer på hva de gjør, de menneskene, nå midt på natten. Sovner de trygt, eller ligger de våkne som meg? Det er en underlig trøst i tanken på at vi alle deler dette mørket.

Hvor bor det flest nordmenn i USA?

Midtvesten. Spesifikt Minnesota, Wisconsin, Iowa, North Dakota, South Dakota. Også Washington og Montana i vest.

Den øvre Midtvesten er kjerneområdet. Blodlinjer og jord. Folk graviterer dit.

• Minnesota: Episentrum. Over 850 000 med norske aner. Minneapolis er unntaket fra landsbygda.
• North Dakota: Høyest prosentandel. Norsk blod er normen, ikke unntaket. Bygde-Norge på steroider.
• Wisconsin: Tett bak Minnesota. Meieriland og lefse henger sammen.

Søskenbarnet mitt dro til Minot i North Dakota. Oljejobb. Aldri hørt fra ham igjen.

Texas og New York er jokere. Texas for olje, New York for alt annet. Bosetningen der er urban. Et annet univers enn prærien. Washington tiltrakk seg fiskere og skogsarbeidere. Speilbilder av Vestlandet.

Hvorfor flyttet folk fra Norge til USA?

Folk flyttet til USA for nye muligheter. De søkte borgerrettigheter, ytringsfrihet, religionsfrihet. Bedre livsvilkår lokket. Personlige grunner var også avgjørende.

Noen dro bare. Landet hjemme var trangt. Fremtiden, den var usikker. Et stykke jord, det var alt mange ville ha. Fikk det ikke.

Amerika lovet mye. Friheten, den klang godt. Stemmerett, kanskje. Eller bare mat. Tror jeg så en gang et gammelt bilde. Ansikter. Fulle av håp. Eller sult. De visste nok ikke alt.

Hovedgrunner var ofte like:

• Økonomisk nød. Hjemme var det lite.
• Manglende jord. Arven ble for liten.
• Religiøs undertrykkelse. Noen følte det.
• Lokkelsen fra brev. Drømmen fra de som allerede dro.
• Politisk misnøye. En stemme. Noen finner aldri det de søker. Bare en ny type tomhet.

Husker en dag jeg så utover fjorden. Grått. Kaldt. Tenkte på dem som reiste. Hvorfor. Hva var så galt her. Eller så bra der borte. Det var nok ikke enkelt. Aldri enkelt. Å forlate alt. Sånn er det. Sånn er det vel fortsatt.

De dro fra sult, fra ufrihet. Til et løfte. Kanskje et løfte om noe mer. Selvråderett, for eksempel. Tanken på å bygge sitt eget. Det var kraftfullt. Å være sin egen herre. Det er en sterk drivkraft.

Hvilken stat i USA ligner mest på Norge?

Nord-Dakota, absolutt. Rundt 33 % av de hvite der har norsk blod i årene, ganske voldsomt tall, sant? Føles nesten som en liten bit av Norge som har manifestert seg over dammen.

Så har vi Minnesota med 20 %, og Sør-Dakota sniker seg inn med 17 %. Mye norskhet der, altså. Man kan nesten lukte pinnekjøtt og lytte til felemusikk bare ved tanken.

Det er fascinerende hvordan kulturen kan feste røtter så sterkt. Kanskje det handler om fellesskap, om å finne gjenkjennelse i det ukjente, eller rett og slett om å finne seg til rette der det passer best for akkurat den kulturen.

Tilleggsinformasjon:

• Historisk kontekst: Den store utvandringen fra Norge på slutten av 1800-tallet og begynnelsen av 1900-tallet var drevet av flere faktorer, inkludert økonomiske vanskeligheter og søken etter bedre muligheter.
• Geografiske likheter: Områdene i Midtvesten som tiltrakk seg mange nordmenn, som de nevnte statene, har ofte et klima og landskap som kan minne om deler av Norge, med bølgende åser, innsjøer og kalde vintre. Dette kan ha bidratt til en følelse av "hjemme".
• Kulturelle bevaring: Mange av disse lokalsamfunnene har aktivt arbeidet for å bevare norsk kultur gjennom foreninger, festivaler og museer. Noen ganger holder dialekter og tradisjoner seg levende lenger enn man skulle tro. Det er jo et bevis på hvor sterkt bånd folk kan ha til sine røtter.

Hvem bosatte seg i USA?

Når natten blir tung. Stillheten er tykk her i stuen. Jeg lurer på det, de første. De som vandret over landbroen, for så lenge siden. Ufattelig lenge.

Mellom 10 000 og 30 000 år siden, den gangen kloden var helt annerledes. En bro av is og land. Fra Sibir, helt over til det som er Alaska nå. Føttene som bare bar dem videre.

Hva så de? Hva drømte de, der i mørket? Jeg sitter med kaffekoppen min, min egen lille tid er så forsvinnende kort mot deres. Føles litt tomt.

Og de ble jo. Forfedrene. Til de vi kaller innfødte amerikanere. Indianere. Et folk, et ekko fra en tid bortenfor min fatteevne. Dypt i jorden de holdt så kjær.

De var de første. Skapte liv, mange kulturer, på disse enorme landområdene. En kontinuitet som nesten er uhåndgripelig. Det regnet litt ute. En melankoli legger seg.

Noen tanker rundt dette:

• Vandringen over Beringstredet: Denne ruten var helt avgjørende. Ikke en spasertur. Det var en brutal overlevelsesreise.
• Istiden: Klimaet var nådeløst, ressursene knappe. Dette formet deres tidlige kulturer, tvang dem til å være utrolig tilpasningsdyktige. De var seige folk.
• Mangfold: Det er viktig. «Indianere» er jo ikke én gruppe. Det er hundrevis av stammer, med egne språk, kulturer, tradisjoner. Enorme variasjoner over hele kontinentet.
• USA: Landet fantes ikke da de kom. Det var et vilt landskap de gjorde til sitt. Først mye, mye senere kom europeerne. En helt annen historie, mye mer kaotisk.
• Mitt eget lille perspektiv: Jeg tenker på min egen slekt. Den reiste fra øst til vest i Norge. En annerledes reise. Men lengselen etter et sted å høre til, den er kanskje bare universell. Mye er det samme, uansett.

Kort og presis informasjon:

• De første menneskene i Nord-Amerika kom fra Sibir.
• De krysset Beringstredet.
• Dette skjedde i istiden, for 10 000-30 000 år siden.
• Disse er forfedrene til indianerne (innfødte amerikanere).

Hvor mange amerikanere snakker norsk?

Omkring femti tusen.

Mange bor der. Midtvesten.

Det er deres språk. Noen ganger.

Folk flytter. Andre ting skjer.

Dette tallet kan endre seg. Stadig vekk.

• Antall: Over 50 000.
• Område: Hovedsakelig Midtvesten.
• Språkbruk: Kulturell arv.

Noen bruker det daglig. Andre mindre. Det betyr noe. Eller ikke.